Arkiv

Archive for the ‘Dujiangyan’ Category

Not A Hong Kong Garden but Sichuan Garden


Dette bilde får meg til å tenke på en sang Hong Kong Garden ,med Siouxsie and the Banshees som var bandets debut singel i 1978. Sangen er om et Take away sted i London. Bilde er fra Kina , men ikke fra Hong Kong.Bilde er tatt i Dujianyan i Sichuan provinsen. Hagen på bildet  heter Shangsang Spring Garden og er i et bolig område i Dujiangyan.

Shangsang Spring Garden i Dujiangyan

Shangsang Spring Garden i Dujiangyan, foto Jon Arne Foss

Reklamer

Fotbinding er tradisjon utført på Kinesiske kvinner i 1000 år

8. februar 2012 3 kommentarer

Kvinnene i bloggen er alle kinesiske kvinner av i dag. Kvinne historie i Kina er et langt og brogete kapittel. Fotbinding er heldigvis et tilbakelagt stadium. Boken Ville Svaner av Jung Chang er et eksempel på kvinne historie og det kinesiske kvinner har vært utsatt for. Det er en gripende og svært vellykket saga om en families liv og skjebne, men samtidig så mye mer. Gjennom sin egen, sin mors og sin mormors historie speiler forfatteren alle de dramatiske omveltningene Kina har opplevd i vårt århundre. Bildene er tatt i Sichuan provinsen september og oktober i år . Sichuan er kjent for krydder og sterk mat. Kvinnene i Sichuan er de ordentlige Spice Girls og langt fra de bleke engelske jentene som er mer kjent for bilder i motemagasiner enn kunstneriske kvaliteter. Kvinnene i Sichuan har ange bein og er spreke som fjell gjeter.

lily feet

Eksempel på fotbinding av kvinneføtter ikke veldig erotisk

Fotbinding eller fotsnøring var en sedvane utført på jenter og kvinner i Kina i omtrent ett tusen år, siden begynnelsen av 900-tallet til tidlig på 1900-tallet. Føtter som var blitt slik bundet og dermed fått det ønskede utseende, ble gjerne kalt lotusføtter eller liljeføtter.

Skikken ble begrunnet med at små føtter på en kvinne var noe særdeles vakkert og attraktivt (noen mener at kinesiske menn ble oppdratt til å betrakte dem som noe erotisk), med den følge at kinesiske folk flest, også fattigfolk som ellers ikke hadde anledning til å følge moter i ett og alt, selv passet på at fotbinding fant sted.

Små føtter var et kinesisk feminint skjønnhetsideal også før 900-tallet. Den tidligste versjonen av det internasjonale eventyret Askepott, stammer fra 860 f.Kr. Den presenteres i «Blandete smuler» fra Youyang av Tuan Ch’eng-Shih, en bok som dateres til Tangdynastiet.

Kinesisk fotbinding ble foretatt på seks år gamle jenter (eller yngre). Føttene ble bundet inn i stramme bandasjer slik at de ikke kunne vokse og utvikle seg på naturlig vis. De ville i steden for brekke og bli svært deformert, og ikke vokse særlig mye mer. Etterhvert som hun nærmet seg voksenalder ville føttene forbli små og utsatt for infeksjon, lammelse og muskelatrofi.

Vanvittige skomoter i Kina

Hvis vestlige kvinner påpeker urettferdigheten i behandlingen av medsøstre, kan det kalles kulturimperialisme.

Kristne misjonærer, ikke minst kvinner tilknyttet misjonen, gikk imot skikken. For utlendinger, kinesiske nasjonalister og feminister av forskjellige avskygninger ble fotbindingen sett på som et utslag av det som var bakut og skammelig i datidens Kina.

Det var ikke før enkekeiserinne Cixi forbød skikken ved dekret i 1902 at den fikk sitt offisielle dødsstøt under Qingdynastiet. Viktige pådrivere for forbudet var The Natural FootSociety, stiftet i 1895 av britiske Alicia Little og et titalls andre britiske kvinner som bodde i Kina, og et eget antifotsnøringsselskap som kinesiske kvinner opprettet etter å ha blitt inspirert av Alicia Littles folkemøter.

Republikken Kina forbød også fotbinding, i 1911. Men det forekom likevel endel til godt inn i 1930-årene. En rekke kampanjer ble satt i gang mot forbinding, særlig fra 1870-årene av. Noen av disse kampanjene, som den ledet av general Yan Xishan, kunne være nokså taktløse i forhold til de kvinner som hadde gjennomgått denne irreversible prosedyren.

Etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949 ble skikken igjen strengt forbudt, under henvisning til kvinners likeverd men også for å få utnyttet kvinnelig arbeidskraft «i byggingen av sosialismen». Arbeidet mot skikken gikk videre; blant de kommunistiske aktivister mot fotbinding må nevnes Deng Yingchao (som var hustru til landets senere nasjonale leder, Deng Xiaoping).

Den siste fabrikk som fremstilte sko for bundne føtter ble nedlagt i 1988. Men det lever enda (2007) noen eldre kvinner i Kina som har snørte føtter.

Fotbinding er blitt ytterst sjeldent, om ikke utryddet, i Kina. Det er straffbart på samme måte  som barnemishandling.

Ung dame med føttene på plass i Dujianyan - Kina

Syv kroner for en tur med disse to ? i Dujiangyan - Kina

En babe med fottøy av siste mote i Dujianyan i Kina

To bærende med lunsj i Dujiangyan i Kina

Ung kinesisk pike av i dag med føttene helt i orden i Sichuan , Kina

Mor og datter på Scooter i Dujiangyan Kina

Mor og datter på Scooter i Dujiangyan Kina

En av guidene på museet bærer bunad fra Qiangfolket

Unge kinesiske piker i en park i Chengdu -Kina

Muslimske kvinner i Chengdu

Kilde WikiPedia

Flott uniform på billetøren på Dujiangyan jernbanestasjon i Sichuan provnsen

12 munker og nonner har tent på seg selv i år – tibetanerne er desperate i sin frihetskamp

4. desember 2011 2 kommentarer

Det går an å enes med Kinesere om det meste. Til og med religion, kristendom andre politiske saker går an finne felles synspunkter om. Selv om det er sensurerte nyheter og alt som er på tv er kontrollert av myndighetene. Er det forskjellige oppfatning om politikk og samfunns spørsmål blant kinesere .

Kina er ikke et kommunistland slik det var under Mao og kulturrevolusjonen. Det handler og fremskrittet produksjon,økonomi og profitt. Kinesiske myndigheter er uten skrupler skruppel i jakten på fremskritt og velstand for Kinas befolkning.

Klosterstyre hemmet utviklingen i Tibet.

Det er verre å bli enige om Tibet. Uansett om en dokumenterer med all verdens oppslagsverk fra hele verden at Kina har annektert Tibet, så nytter ikke den forklaringen.

Tibets flagg

Under siste besøk i Kina tror jeg at jeg for min egen del kom litt nærmere å forstå, men ikke godta, mer av hva Kineserne tenker om Tibet.

Kinesere jeg har snakket med hevder at Tibet har vært en del av det kinesiske territorium i over 700 år. Dette er en omskrivning av historien så vidt jeg kan se.

En kan alikevel få det inntrykk at utviklingen i Tibet har vært hemmet av den isolasjonspolitikk og klosterstyre som var i Tibet. Tibet hadde 6 millioner innbyggere på et område 5 ganger så stort som Frankrike.

Tibetaneren er en del av bybilde i Sichuan provinsen , Chengdu og Dujiangyan som jeg besøkte i høst.

Tibetanere i kulturlivet er ganske vanlig. Det er gjerne to typer tibetanske kunstnere . Det er ,forfattere og malere som tilpasser seg og danser etter kinesiske myndigheters pipe .

Det er også kunstnere om ikke vil danse og har reagert med ennå sterkere nasjonalfølelse som en reaksjon på Kinesiske myndigheters sensur. Den tibetanske forfatteren Tsering Woeser fikk Den norske forfatterforeningens ytringfrihetpris i 2008.Tibetanske munker er en naturlig del av bybilde i Chengdu

Jeg skal være forsiktig med å uttale meg for sterkt om vilkårene for tibetanske kunstnere i Kina. Men felles for tibetanske kunstnere som har karriere i Kina er at de er vel tilpasset og etablert i Kina .Disse mer eller mindre aksepterer at Tibet er en del av Kina. Ingen av disse er fastboende i Tibet.

Det ville neppe vært særlig egnet med et land styrt av munker og nonner i kloster. Verden har sett hvorden det kan gå med religiøse ledrei slike land. Mye tyder på at reformer mot et politisk system  var under utviklingi Tibet. selv om et sivilt og mest mulig demokratisk styre er å foretrekke kan ikke Kinas brutale og bøllete fremferd aksepteres eller på noen måte forstås.

Midtveis på 1990 tallet endret den kinesiske regjeringens kulturpolitikk radikalt.

Kineserne svarte tibetanernes ønske om selvstendighet med mer kontroll og undertrykkelse. Myndighetene i Kina definerte tibetansk historie som splittelse og ”ikke buddhistisk”.Fra da av skulle det være sammenheng og fellesskap i utviklingen av tibetansk og kinesisk kultur.

Støtte til bøker på tibetansk forsvant. Bøker, musikk og bøker som tidligere var tillat ble forbudt.

12 tibetanske munker har tent på seg selv i 2011.

Tibetansk nonne tente på seg selv i forrige måned

Tibetansk nonne Palden Choesto falt i bakken etter 15 sekunder og døde i protest mot Kina 3. november i år i Ganzi i Sichuanprovinsen .

Siden april 2011 har 12 munker og nonner tent på seg selv. Halvparten av disse er  nå døde. Siste var for en måned siden i Sichuan. Andre har vært munker som har bodd i eksil i India. En ny generasjon tibetanere blir mer fremtredende i kampen mot Kinas okkupasjon. Dalai Lama er nå 76 år. Dalai Lama har vært kjent for en mild ikkevoldelig linje . Det er ikke tradisjon for selvbrenning blandt tibetanere, utviklingen er derfor skremmende.

Selvpåtenning i Kina tidligere i år

Selvpåtenning som desverre er blitt mer vanlig blandt tibetanske munker

En stormakt i Asia ca.650 – 842 e. Kr.

Arkeologiske funn tyder på at det har bodd mennesker i Tibet de siste 7000 årene.

I nesten to hundre år er Tibet en asiatisk stormakt, men innføringen av buddhismen utløser strid. I år 842 blir den tibetanske kongen myrdet og riket faller fra hverandre.

Ny selvstendighet som klosterstyrt stat

Fra 1000-tallet av er det de buddhistiske klostrene som dominerer samfunnet i Tibet.

På 1200 tallet , unngikk Tibet, i motsetning til Kina ,å bli erobret av mongolene, som fra midten av 1200-tallet hersket over verdenshistoriens mest utstrakte rike.

Men etter mongol-dynastiets fall i Kina i 1368, fortsatte Tibet å være en helt selvstendig nasjon.

I 1642 ble Tibet samlet til en sentralisert stat med Dalai Lama som overhode. Dalai Lama var samtidig den viktigste leder innen en av de buddhistiske klostertradisjonene. Tibet ble nå en stat der klostrene dominerte både politikk og økonomi.

Isolasjon og tap av selvstendighet

Grunnet indre strid blant Tibetanerne på 1700-tallet var det mulig for kineserne å plassere soldater i hovedstaden Lhasa. Kina fikk for første gang en fast representasjon i Lhasa. Tibetanerne ble imidlertid aldri underlagt kinesisk administrasjon og skatteoppkreving.

Tibetkart legg merke til beliggenheten i forhold til India og Kina

Tibetanerne stengte grensene for europeere

Mot slutten av 1800-tallet gjorde britene flere mislykkede forsøk på å opprette forbindelser med Tibet, dels for å fremme handelen over grensen, dels av frykt for russisk ekspansjon i Sentral-Asia. Spenningen kulminerte 1904 med en britisk militærekspedisjon til Lhasa. Etter å ha undertegnet en traktat med tibetanske myndigheter trakk britene seg tilbake

Men tibetanerne stengte allikevel derfor grensene av frykt for europeere.

Uavhengighet – mellomspillet 1912 – 1951

I 1912 ble det kinesiske keiserdømmet avskaffet og republikken opprettet. Tibetanerne erklærte seg for selvstendige. Frem til 1951 var Tibet i praksis en uavhengig stat, men fordi den tibetanske regjering (særlig pga. press fra de store klostrene) fortsatte sin isolasjonspolitikk. Tibet var ikke med i en eneste internasjonal organisasjon.

Tibet samarbeidet allikevel med britene og kineserne i denne tiden.

Mao styrkene stormet inn i Tibet og sa kinesiske styrker garanterte for tibetanerenes sikkerhet mot amerikansk imperialisme, trolig for å demme oppimot britenes tilstedeværelse i nabolandet India. Mao regjeringen i Beijing aksepterte likevel ikke at Tibet var uavhengig og angrep Tibet flere ganger, men ble slått tilbake av tibetanerne.

Dalai Lama var i 1954-55 på et langt besøk i Beijing. Mange i Lhasa var bekymret og usikre på om Dalai Lama ville kunne returnere til Tibet. Da Dalai Lama returnerte et år senere var mottagelse med den forventede pomp og prakt fraværende. Den unge Dalai Lama hadde ført politiske samtaler med Mao og lovet medbestemmelse og investeringer i Tibet. Det som hadde skjedd på dette året som Dalai Lama var borte var at kineserne hadde overtatt administrasjon i Lhasa og utmanøvrere bort munkene fra styre og stell.

Tibet: egen valuta, frimerker og diplomatiske forbindelser

På denne tiden hadde Tibet egen hær, eget pengesystem og flagg, egne frimerker og diplomatiske forbindelser med nabolandene. Under den 2. verdenskrig var Tibet nøytralt, i motsetning til Kina, som var i krig med Japan.

I 1949 ble den kinesiske folkerepublikken opprettet, og i 1950 ble Tibet angrepet av Folkets frigjøringshær. Hverken India eller USA ønsket å involvere seg i Tibet, og landet ble okkupert av Kina. I mai 1951 ble en tibetansk delegasjon i Beijing tvunget til å undertegne en avtale der Tibet ga avkall på sin suverenitet

Opprør og undertrykkelse 1951-1980

I det østlige Tibet vokste det frem et omfattende væpnet opprør fra 1956 av. I Øst-Tibet satte kineserne i verk en voldsom kampanje mot klostrene; dette utløste opprør i store områder. Kineserne svarte med bombeangrep og massiv terror, og en bitter geriljakrig ble innledet. Den 14. Dalai Lama (Tenzin Gyatso, f. 1935) forsøkte i det lengste å unngå å involvere den tibetanske regjering i opprøret, men 1959 var situasjonen ytterst spent også i Lhasa, og i mars brøt det ut en allmenn oppstand mot kineserne. Dalai Lama flyktet til India, der han fikk politisk asyl. I mellomtiden ble oppstanden i Lhasa slått ned med hard hånd, og titusener av tibetanske flyktninger strømmet etter hvert til India og Nepal. Kineserne stengte nå klostrene i hele landet, og gjennomførte økonomiske og administrative reformer. Målet var å fjerne minner og fjerne skikker fra det gamle Tibet, det var også utstrakt bokbrenning.

Et nytt stort opprør brøt ut i 1969. Også det ble slått ned, og samtidig ble tibetanerne organisert i folkekommuner.

I tillegg til at 5000 misjonærer ble utvist fra Kina ble også de klostre, historiske bygninger, kunst og bøker systematisk ødelagt i Tibet under kultur revolusjon. Hundre tusener av tibetanere døde under denne tiden hvor også hungersnød herjet.

Potala Palasset i Lhasa i solnedgang

I 1965 ble den Tibetanske Autonome Region (TAR) opprettet med Lhasa som hovedstad. De østlige delene av Tibet ble en del av Kina i provinser (Qinghai, Gansu, Sichuan og Yunnan).

Tibetanske munker er blitt en del av bybilde i Chengdu i Kina

Liberalisering , motstand og voksende nasjonalfølelese

Deng Xiaoping kom til makten i Kina i 1978 to år etter at Mao døde. På slutten av 1970-tallet bestemte den kinesiske ledelsen i Beijing at også tibetanerne skulle få visse friheter tilbake, og fra tidlig på 1980-tallet ble Tibet åpnet for turister.

Siden de store demonstrasjonene i Lhasa høsten 1987 har imidlertid situasjonen i landet vært spent, preget av stadige små og store demonstrasjoner, arrestasjoner og overvåking, og en voksende nasjonalfølelse.

I 1980-årene har imidlertid motstanden vært ikke-voldelig, og vært inspirert av universelle idealer om demokrati og menneskerettigheter.

Kineserne befridde Tibet fra føydalismen.

Det virker på meg som at Kineserne mener at de har gitt tibetanere et bedre liv ved å befri dem fra føydalismen.

Litt forenklet kan en si at føydalismen besto av tre sammensatte elementer. Lensherre, Vasall og len.

Lensherre: En adelig som eide jord og land.

Vasall : Fikk tildelt jord ( len)av lensherren.

Vasallen skulle som motytelse for jorda han fikk gjøre krigs ytelser for lensherren.

Sterk økonomisk vekst i Tibet.

Det er sterk økonomisk vekst i Tibet, takket kinesiske investeringer.Men , 70 prosent av den private næringen er eid og styrt av kinesere. Over 50 prosent av offentlig sektor er styrt av partimedlemmer. Og 40 prosent av tibetanere med utdanning fra videregående skole er arbeidsledige. Det er kineserne som først og fremst drar nytte av veksten, ikke tibetanerne.

Tibetansk nasjonaldrakt i Dujiangyan i Kina

I takt med Kinas kraftige vekst og fremmarsj og som global stormakt, er det blitt stadig vanskeligere for den tibetanske eksilregjeringen å få gehør hos ledere i andre land . Mange land tør ikke opponere mot Kina for de er rett og slett avhengig av Kina for å få solgt sine egne varer.

Er du ikke enig med Kina er du mot Kina.

Kina fører en et-Kina-politikk, som betyr at Kina kun har diplomatiske forbindelser med land som anerkjenner Kinas krav på Taiwan og Tibet. Diplomatiske forbindelser med disse landene er heller ikke mulig . Den kinesiske regjering er også sterkt i mot at taiwanske og tibetanske politikere eller kontroversielle personer som mottas offisielt i andre land.

Norge, som de fleste andre land, anerkjenner ikke Tibets eksilregjering og de møtes derfor ikke på politisk nivå. Det er også i tråd med hva andre likesinnede land gjør.

Dalai Lama har i april 2011 trukket seg som politisk leder for tibetanerne. Tibetanerne har derfor valgt en ny statsminister for eksilregjeringen.

Da statsminister Lobsang Sangay var i Oslo i forrige uke ble ble ingen møter med norske myndigheter. Det nærmeste han kom, var en time med Raymond Johansen, generalsekretæren i Arbeiderpartiet.

Kinesiske regjering fremstår som bølle.

Norge er ett av få land som har et økonomisk overskudd. Norge burde være mindre avhengig av Kina. Det burde være flere markeder enn Kina å selge norske varer. Derfor burde Norge være i stand til å ha et uavhengig standpunkt. Vi ser hvordan kinesernes makt sprer seg langt utenfor landets grenser. Tidligere sensurerte de bare mediene i Kina. Nå truer de akademikere og journalister i andre land dersom de er for kritiske, og nekter dem visum hvis de skriver noe de ikke liker. Det er slik en bølle oppfører seg. Og ikke tro at de kommer til å slutte. Så lenge de ikke møter motstand, vil dette fortsette, sier han

Til sammenligning: Palestinernes statsminister, Salam Fayyad, var også i Oslo samtidig på et kjapt besøk. På hans timeplan står selvfølgelig møter med både statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre. Men Statsminister Lobsang Sangay var det ikke tid til.

Også da Dalai Lama besøkte Norge i 1988 nektet norske regjeringsmedlemmer å møte ham. Grunnen var at kineserne truet med å si opp kontrakter med norske bedrifter, noe som igjen kunne innebære tapte arbeidsplasser i Norge. Med slike pressmidler klarer en gigant som Kina stort sett å manipulere det internasjonale samfunnet gang på gang.

Året etter 1989 gav allikevel Nobel komiteen fredsprisen til Dalai Lama. Ikke lett å forstå at norske myndigheter det ene året ikke vil snakke med Dalai Lama, men neste år får han fredsprisen fra den norske Nobelkomiteen.

Neste gang vi ertet på oss kineserne var da vi på nytt gav fredsprisen til en som opponerte mot kinesiske myndigheter var i 2010 . da fikk Liu Xiaobo prisen.

Det har nok kostet Norge å gi fredsprisen til Liu Xiaobo, det dårlige forholdet mellom Norge og Kina fortsetter. Finanskomiteen på det norske Storting skulle vært på studietur i høst, men ble avlyst for at ingen kinesiske politikere har interesse av å møte norske politikere.

Norge er ett av få land som har et økonomisk overskudd Norske myndigheter burde derfor i større grad ha en selvstendig linje uten å være fortvilet over Kinesisk hårsårhet.

Kinesisk propaganda

Kinesere har utpekt Dalai Lama til synebukk og finner på mye usannheter om ham og hans familie. Kineserne er opplært til å tro at Dalai Lama er krigersk og ønsker kun splittelse.

I propagandaen fra kinesiske myndigheter om den regjerende Dalai Lama skal han komme fra en rik familie, med store eiendommer. Tenzin Gyatso (som Dalai Lama heter) og hans familie skal også ha nazi-forbindelser i følge propagandaen. De fleste andre presentasjoner av Dalai Lama sier at han derimot kom fra en fattig bonde familie.

Kjendisengasjement for Tibet

Det er bra med engasjement blant folk. Profilerte mennesker støtter Tibetanernes frihetskamp.

Enkelte kjendiser og kunstnere har engasjert seg i Tibet saken. Det ble ganske emosjonelt da Sharon Stone hisset på seg kinesiske filmarbeidere da hun hevdet at Kina ble straffet av «bad karma» pga Kinas undertrykkelse av Tibet under jordskjelvet i 2008. Skuespilleren Richard Gere har konvertert til buddhisme og har en egen web side om Tibet tragedien.

Se gjerne på www.gerefoundation.org/

Andre celebriteter som har markert seg som forkjempere for Tibets sak eller kaller seg buddister er Oralndo Bloom, Tina Turner,Steven Segal og Goldie Hawn.

Tibetanere i Chegdu Zoo ivrig med å ta bilder

Kilde til denne bloggen er hentet fra Wikipedia,Store Norske leksikon,tibet.no,dagbladet,bildene er lastet fra web  men også fotografier jeg selv tok i Kina i september og oktober 2011.

Vi feiret Kinas nasjonaldag 1. oktober med marsj for det lokale næringsliv og et par flasker med Greatwall kinesisk rødvin.

2. oktober 2011 2 kommentarer


Kinas president Hu Jintao leste opp en 5 minutters tale med vel modulert stemme på TV den 1. oktober, Kinas nasjonaldag. 

Talen var klippet sammen med en utskytning av ubemannet rakett fra Tiangongbasen.

Med flagg og Vangelis musikk blir det en imponerende og velregisert forstilling det hele.

Kina ble som kjent opprette 1.oktober 1949.Det var derfor med en viss spenning jeg lurte på hvordan dagen ville bli her i Dujiangyan. Ville vi få se tanks rulle opp og ned i gatene , soldater masjere eller ville det være som 17.mai i Norge?

Kinas nasjonaldag en familiedag.

Mye folk på gatene var det og til tider umulig å få tak taxi. vente tiden på at en taxi skulle dukke opp ble det et par kopper med grønn te, med og uten is.

Kinas nasjonaldag er blitt en familiedag i Kina bildet er fra Dujiangyan, foto Jon Arne Foss

Et yrende folkeliv var det og etter alt å dømme en familiedag. Familier med barn eller gamle foreldre ble tatt med av voksne barn til det store demningområdet

Mange mennesker ute på Kinas Nasjonaldag i Dujiangyan, foto Jon Arne Foss

Dujiangyan Irrigation system som er på UNESCOS liste over verneverdige steder.

Den ellers så nasjonalistiske politikken Kina så ikke til å skremme Kinesere fra å smile 

mot en utlending som meg og ber til og med om et bilde blir tatt sammen. Noen unge , positivt nysgjerrige, dristet seg til ropte : «Hello» eller «How are you» ikke så mye mer enn det , for det er begrensede engelsk kunnskaper eller frykt for å snakke engelsk som dominerer. Unge i 20 årsalderen som arbeider butikker eller billett luker sliter hardt med å få frem : twohuundredandseventy for tre billetter til Dujiangyan Irrgationsystem. Det er ikke mulig med barnebillett til junior  9 , han er over 120 cm . En meter og tyve høyde er maks grensen for barne billetter . Samme om deter bussen eller annen aktivitet , er det voksen billett!

Det er familie dag på Norges og Kinesisk nasjonal dag, det har Norge og Kina felles. Ikke så mye tilfelles med 17.mai ellers . Opp tog var det, men av høystkommersiell karakter. Opptogene vi så var en markering for det lokale kjøkkendesign firma,en lokal videregående 

skole.

En markering for skolen på Kinas nasjonaldag 1 oktober 2011, foto Jon Arne Foss

og en skuespiller som kaller seg V6!

En markering for V6 som er en skuespiller , på Kinas nasjonaldag 1 oktober 2011,foto Jon Arne Foss

Ellers var det dekorert med Kinesiske flagg hovedgatene .

Dekorasjon av gatene i Dujiangyan i Kina

På reise har jeg som intensjon å smake på det lokale brygg om deter øl , rødvin eller mineralvann. Å drikke importert rødvinher Kina er ekstremt kostbart , selv for en norsklønn. På det lokalt shoppingsenteret Beilui Plaza var det en ny butikk bare for fransk vin. De ansatte var velkledd og dresser og finekjoler. Det var vanskelig å finne en fransk vin ti lunder 150 ryuen, RMB, (sombetyr «Folketspenger»).

Vinbutikk i Dujiangyan Kina, foto Jon Arne FossVin butikken i Kina

Derfor gikk vi til den lokale Wallmart butikken med et greit utvalg av Kinesisk produsert rødvin. Her var prisnivået fra 18 RMB til astronomiske 350 RMB. I utgangspunktet var utfordringen å finne en vin som ikke heter Greatwall, som det var mer enn 20 varianter av. Vi ente opp med en flaske Ghanggyu og allikevel en Greatwall til 78 RMB for hver. Begge hadde 11,5 % alkohol innhold og var basert på »premium» CabernetSauvignondruen.

Greatwall rødvin, foto Jon Arne Foss

Changyu rødvin

Vi hadde derfor en liten sammenligning av vinene  melkeglassene som var tilgjengelig. Det er vanskelig å sammenligne priser og kvalitet. Vin som koster 78 RMB (76 nkr.) burde normalt kostemer Norge. Vinene var ikke så forskjellig og de er smakssterke og ganskeså syrlige, men Greatwall hadde litt mindre garvesyre og et snev av vanilje smak.Greatwall vinen vi drakk er så absolutt konkurranse dyktig på pris.

Så vidt jeg kan se er det ikke importert rødvin fra Kina gjennom Vinmonopolet, men via Danmark er det mulig å få kjøpt.

Syv kroner for en tur med disse to?


Syv kroner for en tur med disse to ?

Det er sympatiske priser på Taxi turer i Kina . Dette er fra Dujiangyan i Sichuan provinsen.7 kroner er en hyggelig pris for 25 minutter, for taxi turen altså. Sichuan er kjent for sterk mat og mye bruk av krydder.

Kategorier:Dujiangyan, Kina, Sichuan

Endelig skal jeg besøke Dujiangyan i Kina igjen


Det nærme seg avreise til Kina . En turist i Kina kan reise i Kina månedsvis uten å få med seg mer enn en brøk del.

Jinsa Solguden

Minnene er gode, når jeg endelig skal besøke Dujiangyan i Kina igjen. Det er mer enn 4 år siden jeg har vært i byen som ligger omlag 50 kilometer nord for Chengdu , hovedstaden i Sichuan provinsen.

Dujiangyan er en liten by i Kinesisk målestokk med innbyggertall på 650000.

Dujiangyan er spesiell på flere måter. Det er to steder i Dujiangyan som er på UNESCOS liste over verneverdige områder . Det ene er vann-kontroll-systemet , fra 250 år før kristifødsel og det andre er Qincheng fjellet.

Dujiangyan irrigationsystemet ble bygget av Guvernør Lin Bin og hans sønn.

Hengebro på 266 meter over elven Min som er en del av den berømte demningen på Unescos liste over verneverdig steder

Ling Bin og hans sønn som bygget Dujiangyan demningen, håper det står der ennå

Guvernøren gikk bort fra det gamle systemet, som bare dreide seg om å fange opp vann fra oversvømmende elver, og utviklet en metode som kanaliserte og delte opp vannstrømmene ned elven Min.Etter

Taoist tempel på Qincheng fjellet

oppdelingen av vannstrømmene fulgte de opp med et vanningsanlegg og et kontrollsystem som garanterte fløting og elvetrafikk. Anlegget er særdeles viktig for hele Chengduslettens og Sichuan utvikling.

Min familie drikker grønn Te på toppen av Qincheng fjellet ved Dujiangyan i Kina

Aloe vera vokser vilt i Dujiangyan, plantet har helt klart en legende effekt på alle myggstikkene

Qincheng fjellet ved Dujiangyan er også på UNESCOS liste over verneverdige områder. Qincheng fjellet er et viktig senter for Taoisme i Kina. Høyeste av 36 topper er 1250 meter over havet. Dujiangyan irrigation systemet er av mange verdsatt som ingeniørkunst av særklasse. Demningen er uberørt av de ellers store skadene etter jordskjelvet i 2008

Da vi besøkte Qinsheng fjellet var en del av turen å bruke stolheis som svevde 30-40 meter over bakken

Men 12 mai 2008 var det et kraftig jordskjelv hvor området lokalt var senter for et jordskjelv. Ødeleggelse var enorme. 70% av bygningsmassen ble ødelagt og store deler av byen Dujiangyan ble lagt i grus. Mellom 18-20000 er fortsatt savnet og 70000 er rapportert døde i følge Wikipedia. Heldigvis omkom ingen av mine nærmeste, selv en enkelte av familiene mistet hjemmene.

Etter jordskjelvet er jeg selvfølgelig spent på hvordan byen nå ser ut hva de har klart å bygge opp igjen.

Den lokale apotekeren i Dujiangyan Kina

Et kveldsbilde fra Dujiangyan

ALLE FOTO av JON ARNE FOSS ,og er tatt i 2007

Relativ religionsfrihet i Kina


Bilde tatt juli 2007 i Chengdu utenfor Sichuan Science and Technoligy Museum

Etter flere besøk i Kina har jeg sett lite til  det som kalles religions forfølgelse. Det har heller ikke vært problemer for meg å ytre ”mine” synspunkter om Kina og Kinas handlemåter. Enkelte  Kinesere  reagerer når vi diskuterer oppfattelse  av virkligheten  rundt Tibet, men det gjør Kinesere som bor i Norge også.

Her på plassen foran Museet Sichuan Museum of Technoligy  var det ikke problemer å  drive ap med den digre Mao statuen på plassen som en ser er det pyntet med blomster,gedigene spotlys om kvelden selvfølgelig.

Bloggeren driver ap med en diger Mao statue i Chengdu

Kom i diskusjon med turist guider på plassen og diskuterete intenst Mao som hadde 70 % rett i følge tursist guidene.Kultur revulosjonen var den mørke  tiden fikk jeg høre.Prøve meg på å diskutere  Mao  biografien  forfattet av ekteparet forfatterinnen Jung Chang og historikeren Jon Halliday Mao: The Unknown Story (2005)

Den presenterer liv og virke til Mao Zedong (1893–1976), Folkerepublikken Kinas leder og Det kinesiske kommunistpartis formann, og mener at Mao var ansvarlig for flere dødsfall i fredstid mer enn både Adolf Hitler eller Josef Stalin.Turistguidene på museumsplassen hadde hørt om Jung Chang men trodde ikke det jeg sa om boken. Jung Chang skrev også Wild Swans om hennes personelige opplevelser under kulturrevolusjonen.

Tro og ikke tro så ,er det er 20 millioner muslimer og  100 millioner kristne i Kina i dag.

En moske i byen Duijiangyan i Sichuan provinsen

Bildene er tatt I Dujiangyan I 2007 . Dujiangyan ligger I Sichuan provinsen nær byen Chengdu.Her ser vi bilder fra et Islam Hotel og en Moskee

Bøter og fengsel. Den statlige kirken i Kina, Tre Selv-kirken,  har full frihet, men husmenighetene opplever store problemer.

– Grunnene er at menighetene ikke vil registrere seg, fordi de da må skrive under på at de ikke skal forkynne for barn under 18 år, eller utenfor kirken. Dermed får de fengselsstraffer på to-tre år, får bøter, og blir anklaget for økonomiske misligheter. For det er nesten det eneste myndighetene kan ta dem for.

I 1949 kom formann Mao til makten i Kina. Over 5 000 misjonærer, fra 60 trossamfunn, måtte reise ut av landet. Alle protestantiske kristne i Kina skulle samles i én enhet som fikk navnet «Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen», til vanlig kalt «Tre-selv-kirken». Denne kirken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina.

Fra 1966 ble kirken helt undertrykt. Kirker ble revet ned og brent . Mange ble brent og revet. Tusener av kristne  ble i fengslet. Ut fra dette grodde små  kristne  små fellesskap opp . I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. Dette ble begynneslen på husmenighetene.

Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne

Islam Hotel

igjen samles i egne gudshus (Tre-selv-kirken). Da var etter alt å dømme antallet kristne vokst. Den gjenetablerte Tre-selv-kirken var fortsatt underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenighetene forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina.

Etter liberaliseringen fra 1978 blomstret religionene igjen opp, og den kinesiske grunnloven garanterer retten til «normal» religiøs virksomhet. Hva som er «normalt» defineres til enhver tid av myndighetene, men forbudene er i første rekke rettet mot all uorganisert religiøs virksomhet, ofte karakterisert som «overtro», og mot religiøse bevegelser som unndrar seg myndighetenes kontroll, som f.eks. Falun Gong. Tibetanske buddhister har vært hardt forfulgt dersom de er blitt mistenkt for å støtte forsøk på å fremme Tibets uavhengighet. Religioner forutsettes å virke innen rammen av statlige godkjente organisasjoner, og de kontrolleres av statlige kontorer for religiøse saker.

Ledere i den Kinesiske menigheten i Oslo forsøker å holde orden i rekkene

Den Kinesiske menigheten i Oslo holder til i Geitmyrsveien 7 i Vestre Aker Menighetshus.Her møtes noen hundre kinesere på søndager.Det er et aktivt men kontrollerende mot menighetens medlemmer. Det skal litt til for kinesiske myndigheter  til å kontrollere kinesere i Norge.Men ledere i menigheten i Oslo kommer fra  (Tre-selv-kirken)i Kina.

Bilde fra den kristne kinesiske meigheten i Oslo.De har lokaler i Geitmyrsveien

%d bloggere like this: