Arkiv

Archive for the ‘Jung Chang’ Category

Fotbinding er tradisjon utført på Kinesiske kvinner i 1000 år

8. februar 2012 3 kommentarer

Kvinnene i bloggen er alle kinesiske kvinner av i dag. Kvinne historie i Kina er et langt og brogete kapittel. Fotbinding er heldigvis et tilbakelagt stadium. Boken Ville Svaner av Jung Chang er et eksempel på kvinne historie og det kinesiske kvinner har vært utsatt for. Det er en gripende og svært vellykket saga om en families liv og skjebne, men samtidig så mye mer. Gjennom sin egen, sin mors og sin mormors historie speiler forfatteren alle de dramatiske omveltningene Kina har opplevd i vårt århundre. Bildene er tatt i Sichuan provinsen september og oktober i år . Sichuan er kjent for krydder og sterk mat. Kvinnene i Sichuan er de ordentlige Spice Girls og langt fra de bleke engelske jentene som er mer kjent for bilder i motemagasiner enn kunstneriske kvaliteter. Kvinnene i Sichuan har ange bein og er spreke som fjell gjeter.

lily feet

Eksempel på fotbinding av kvinneføtter ikke veldig erotisk

Fotbinding eller fotsnøring var en sedvane utført på jenter og kvinner i Kina i omtrent ett tusen år, siden begynnelsen av 900-tallet til tidlig på 1900-tallet. Føtter som var blitt slik bundet og dermed fått det ønskede utseende, ble gjerne kalt lotusføtter eller liljeføtter.

Skikken ble begrunnet med at små føtter på en kvinne var noe særdeles vakkert og attraktivt (noen mener at kinesiske menn ble oppdratt til å betrakte dem som noe erotisk), med den følge at kinesiske folk flest, også fattigfolk som ellers ikke hadde anledning til å følge moter i ett og alt, selv passet på at fotbinding fant sted.

Små føtter var et kinesisk feminint skjønnhetsideal også før 900-tallet. Den tidligste versjonen av det internasjonale eventyret Askepott, stammer fra 860 f.Kr. Den presenteres i «Blandete smuler» fra Youyang av Tuan Ch’eng-Shih, en bok som dateres til Tangdynastiet.

Kinesisk fotbinding ble foretatt på seks år gamle jenter (eller yngre). Føttene ble bundet inn i stramme bandasjer slik at de ikke kunne vokse og utvikle seg på naturlig vis. De ville i steden for brekke og bli svært deformert, og ikke vokse særlig mye mer. Etterhvert som hun nærmet seg voksenalder ville føttene forbli små og utsatt for infeksjon, lammelse og muskelatrofi.

Vanvittige skomoter i Kina

Hvis vestlige kvinner påpeker urettferdigheten i behandlingen av medsøstre, kan det kalles kulturimperialisme.

Kristne misjonærer, ikke minst kvinner tilknyttet misjonen, gikk imot skikken. For utlendinger, kinesiske nasjonalister og feminister av forskjellige avskygninger ble fotbindingen sett på som et utslag av det som var bakut og skammelig i datidens Kina.

Det var ikke før enkekeiserinne Cixi forbød skikken ved dekret i 1902 at den fikk sitt offisielle dødsstøt under Qingdynastiet. Viktige pådrivere for forbudet var The Natural FootSociety, stiftet i 1895 av britiske Alicia Little og et titalls andre britiske kvinner som bodde i Kina, og et eget antifotsnøringsselskap som kinesiske kvinner opprettet etter å ha blitt inspirert av Alicia Littles folkemøter.

Republikken Kina forbød også fotbinding, i 1911. Men det forekom likevel endel til godt inn i 1930-årene. En rekke kampanjer ble satt i gang mot forbinding, særlig fra 1870-årene av. Noen av disse kampanjene, som den ledet av general Yan Xishan, kunne være nokså taktløse i forhold til de kvinner som hadde gjennomgått denne irreversible prosedyren.

Etter at Folkerepublikken Kina ble grunnlagt i 1949 ble skikken igjen strengt forbudt, under henvisning til kvinners likeverd men også for å få utnyttet kvinnelig arbeidskraft «i byggingen av sosialismen». Arbeidet mot skikken gikk videre; blant de kommunistiske aktivister mot fotbinding må nevnes Deng Yingchao (som var hustru til landets senere nasjonale leder, Deng Xiaoping).

Den siste fabrikk som fremstilte sko for bundne føtter ble nedlagt i 1988. Men det lever enda (2007) noen eldre kvinner i Kina som har snørte føtter.

Fotbinding er blitt ytterst sjeldent, om ikke utryddet, i Kina. Det er straffbart på samme måte  som barnemishandling.

Ung dame med føttene på plass i Dujianyan - Kina

Syv kroner for en tur med disse to ? i Dujiangyan - Kina

En babe med fottøy av siste mote i Dujianyan i Kina

To bærende med lunsj i Dujiangyan i Kina

Ung kinesisk pike av i dag med føttene helt i orden i Sichuan , Kina

Mor og datter på Scooter i Dujiangyan Kina

Mor og datter på Scooter i Dujiangyan Kina

En av guidene på museet bærer bunad fra Qiangfolket

Unge kinesiske piker i en park i Chengdu -Kina

Muslimske kvinner i Chengdu

Kilde WikiPedia

Flott uniform på billetøren på Dujiangyan jernbanestasjon i Sichuan provnsen

Relativ religionsfrihet i Kina


Bilde tatt juli 2007 i Chengdu utenfor Sichuan Science and Technoligy Museum

Etter flere besøk i Kina har jeg sett lite til  det som kalles religions forfølgelse. Det har heller ikke vært problemer for meg å ytre ”mine” synspunkter om Kina og Kinas handlemåter. Enkelte  Kinesere  reagerer når vi diskuterer oppfattelse  av virkligheten  rundt Tibet, men det gjør Kinesere som bor i Norge også.

Her på plassen foran Museet Sichuan Museum of Technoligy  var det ikke problemer å  drive ap med den digre Mao statuen på plassen som en ser er det pyntet med blomster,gedigene spotlys om kvelden selvfølgelig.

Bloggeren driver ap med en diger Mao statue i Chengdu

Kom i diskusjon med turist guider på plassen og diskuterete intenst Mao som hadde 70 % rett i følge tursist guidene.Kultur revulosjonen var den mørke  tiden fikk jeg høre.Prøve meg på å diskutere  Mao  biografien  forfattet av ekteparet forfatterinnen Jung Chang og historikeren Jon Halliday Mao: The Unknown Story (2005)

Den presenterer liv og virke til Mao Zedong (1893–1976), Folkerepublikken Kinas leder og Det kinesiske kommunistpartis formann, og mener at Mao var ansvarlig for flere dødsfall i fredstid mer enn både Adolf Hitler eller Josef Stalin.Turistguidene på museumsplassen hadde hørt om Jung Chang men trodde ikke det jeg sa om boken. Jung Chang skrev også Wild Swans om hennes personelige opplevelser under kulturrevolusjonen.

Tro og ikke tro så ,er det er 20 millioner muslimer og  100 millioner kristne i Kina i dag.

En moske i byen Duijiangyan i Sichuan provinsen

Bildene er tatt I Dujiangyan I 2007 . Dujiangyan ligger I Sichuan provinsen nær byen Chengdu.Her ser vi bilder fra et Islam Hotel og en Moskee

Bøter og fengsel. Den statlige kirken i Kina, Tre Selv-kirken,  har full frihet, men husmenighetene opplever store problemer.

– Grunnene er at menighetene ikke vil registrere seg, fordi de da må skrive under på at de ikke skal forkynne for barn under 18 år, eller utenfor kirken. Dermed får de fengselsstraffer på to-tre år, får bøter, og blir anklaget for økonomiske misligheter. For det er nesten det eneste myndighetene kan ta dem for.

I 1949 kom formann Mao til makten i Kina. Over 5 000 misjonærer, fra 60 trossamfunn, måtte reise ut av landet. Alle protestantiske kristne i Kina skulle samles i én enhet som fikk navnet «Den patriotiske Tre-Selv-bevegelsen», til vanlig kalt «Tre-selv-kirken». Denne kirken var overvåket og kontrollert av kommuniststaten Kina.

Fra 1966 ble kirken helt undertrykt. Kirker ble revet ned og brent . Mange ble brent og revet. Tusener av kristne  ble i fengslet. Ut fra dette grodde små  kristne  små fellesskap opp . I hjemmene sine begynte kristne å samles i hemmelighet. Dette ble begynneslen på husmenighetene.

Etter kulturrevolusjonen kunne de kristne

Islam Hotel

igjen samles i egne gudshus (Tre-selv-kirken). Da var etter alt å dømme antallet kristne vokst. Den gjenetablerte Tre-selv-kirken var fortsatt underlagt kontroll fra myndighetene, mens husmenighetene forble et stort nettverk av undergrunnsmenigheter i Kina.

Etter liberaliseringen fra 1978 blomstret religionene igjen opp, og den kinesiske grunnloven garanterer retten til «normal» religiøs virksomhet. Hva som er «normalt» defineres til enhver tid av myndighetene, men forbudene er i første rekke rettet mot all uorganisert religiøs virksomhet, ofte karakterisert som «overtro», og mot religiøse bevegelser som unndrar seg myndighetenes kontroll, som f.eks. Falun Gong. Tibetanske buddhister har vært hardt forfulgt dersom de er blitt mistenkt for å støtte forsøk på å fremme Tibets uavhengighet. Religioner forutsettes å virke innen rammen av statlige godkjente organisasjoner, og de kontrolleres av statlige kontorer for religiøse saker.

Ledere i den Kinesiske menigheten i Oslo forsøker å holde orden i rekkene

Den Kinesiske menigheten i Oslo holder til i Geitmyrsveien 7 i Vestre Aker Menighetshus.Her møtes noen hundre kinesere på søndager.Det er et aktivt men kontrollerende mot menighetens medlemmer. Det skal litt til for kinesiske myndigheter  til å kontrollere kinesere i Norge.Men ledere i menigheten i Oslo kommer fra  (Tre-selv-kirken)i Kina.

Bilde fra den kristne kinesiske meigheten i Oslo.De har lokaler i Geitmyrsveien

%d bloggere like this: