Arkiv

Archive for the ‘KGB’ Category

Treholt var ikke den eneste overløper fra Arbeiderpartiet

3. juli 2011 2 kommentarer

20110703-030038.jpg
Det er en artikkel i dagens Dagblad papirutgave skrevet av Astrid Meland.Den omhandler en bok som ble stoppet av Arbeiderpartiet i Norge.Selv om Thorvald Stoltenberg benekter han skal ha vært involvert i dette så sier artiklen at han og UD var tungt inne i arbeide med å stoppe boken i 2001.

Boken skal ha gjengitt en del navn en fra UD og andre fra Arbeiderpartiet.Artiklen som går over flere sider gjengir ikke navn på disse, men det er snakk om UD ansatte og person som sitter i komiteer i Arbeiderpartiet.Det ene av navnene dukker også opp i STASI arkivene.
Boka som er skrevet ferdig ,ble skrevet av KGB-avhopperen Vasilij Miktrokin og den britiske historikeren Christopher Andrew.Andrew som fortsatt jobber ned temaet vil ikke si noe om boken, det har ikke lykkes Dagbladet å få tak i historikeren Mitrokhin som døde i 2004.
Det som står i boka er greit for britiske interesser.Men av hensyn til lojalitet overfor NATO allierte ble boka stoppet etter at norske myndigheter fikk se innholdet.
Boka som ble stoppet sjokkerte Arbeiderpartiet og det er snakk om en liste med folk som jobbet mot Russland og Sovjetunionen.
TREHOLDT EN SLAGS MESSIAS SOM LIKTE SMIGER
Boka som ble stoppet innholder ganske drepende karaktrestikker av norges største spion Arne Treholt.Mikrothin arkivet kan fortelle at Treholt måtte smigres.I følge Mikrothin arkivet var Treholt en person med så stort ego at han hadde forstått noe med den kalde krigen som andre ikke hadde forstått. Treholt så på seg selv som en slags Messias.Alle hans føringsoffiserer fikk beskjed om at han skulle smigres.De skulle si»at det var det klokeste de hadde hørt».
Om Arne Treholt sa Vasilij Mitrokhin : Først solgte han landet sitt,ikke for sølvmynter,men fordi han ville vise at han var smartere enn alle.Senere kom Arne Treholt tilbake og ville ha sølvmyntene.

I følge Dagblad kilden Stein Vale,jurist,statsadvokat og forfatter.Var nok mye av motivasjonen opplevelsen av å være en del av det store internasjonal politiske spillet.
Stein Vale skrev boken «Teppefall»

Reklamer

Arne Treholt en gang spion alltid spion stemplet for resten av livet


-Partikameratene i Arbeiderpartiet sørget for benådning av Arne Treholt etter 8,5 år for en dom på 20 år.

Johan Galtung og Arne Treholt hevdet å drive ned fredsskapende bro bygging mellom de miletære blokkene,men Arne Treholt ble offeret.


Pappa til Arne Treholt, Thorstein var sikkert stolt en gang da familien flyttet fra Brandbu til byen og den håpefulle sønnen Arne kom inn på Oslo Katedralskole.Fin skole det der. Kong Harald, Theo Koritzinsky, (tidl. leder for SV),Berge Furre og mange andre kjente personer innen ånds og samfunnsliv.

Deretter studerte Arne, politikk og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Fra 1965 til 1970 arbeidet han som journalist i Arbeiderbladet, og engasjerte seg mot Den greske militærjuntaen 1967-1974. Han var også med på å grunnlegge Den norske komité for Demokrati i Hellas

På 70-tallet bodde Thorstein Treholt på Bøler i Oslo . Midten på 70 tallet så jeg ham ofte på vei til Bøler . Snakket ham på banen et par ganger gjerne litt-i-farta, men han var blid og jovial snakket med ”alle”. Han var regnet som en moderat AP statsråd for EF og Nato.

En far tilgir sine barn for store og små feil i livet. Sikkert ikke en enkel situasjon for far Thorstein da sønnen ble arrestert og dømt for spionasje i 1985?

Arne Treholt ble arrestert 20. januar 1984 og dømt 20.juni 1985 for spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak. Blant annet fastslo retten at det var sannsynlig at han hadde avslørt politiske og militære hemmeligheter til den sovjetiske sikkerhetstjenesten KGB.

Årets bilde i 1985 :Arne Treholt på Ila Foto- Dag Bæverfjord

Manipulatoren Arne Treholt

Det er fornuftig av gjenopptagelseskommisjonen og ikke gå inn for å ta opp Treholt saken ennå en gang. De fleste av oss begynner å bli lei av manipulatoren Arne Treholt og hans venstreorienterte resurssterke venner som prøver å hjelpe ham.

Dagbladetfaksimile om arrestasjonene av Arne Treholt januar 1984

Vennene og partikameratene i Arbeiderpartiet fikk ham allikevel løslatt etter å ha sonet kun 8,5 år av en dom på 20 år. Det skapte selvfølgelig politisk oppsikt i Stortinget og mange juridiske betenkeligheter.

Arne Treholt hadde ikke engang sonet halvparten av dommen han var dømt for. Han slapp ut tidlig, men allikevel prøver han nå å få saken opp på nytt slik at han kunne dømmes etter en annen paragraf.

Gjenopptagelseskommisjonen har derfor for 4. gang bestemt at det ikke er grunn til å ta opp spionsaken til den tidligere Arbeiderparti politiker,statssekretær og byråsjef i UD Arne Treholt.

Foranledningen for dette fjerde forsøket fra Treholts side er boken : Forfalskningen – politiets løgn i Treholt-saken.

Forfalskningen – politiets løgn i Treholt-saken.

Boken sådde tvil om bevisføring med tapemerke på en koffert.

La en ting være klart at det har aldri vært snakk om å frikjenne Arne Treholt for spionasje, han har selv innrømt flere forhold og innrømmet at han har gjort mye dumt. Denne fjerde gangen er det snakk om å så tvil og bli dømt etter en mildere paragraf en-ikke-så-veldig-mye-spion-paragraf som det var i 1985. Det er kanskje tanken på ettermæle som driver ham?

Med seg på denne blandingen av vendetta og korstog har han advokaten og Rødt sympatisøren Harald Stabell som har forundret meg flere ganger. På 1970 tallet var han politisk aktiv i AKP m-l, og har de senere årene blant annet stilt opp på opprop for . I 2009 stod Stabell på 22. plass på Rødts stortingsvalgliste i Oslo.Rød Valgallianse

Den tidligere politiker og embetsmann fra Arbeiderpartiet røpet faktisk ganske mye til russerne og er blant annet dømt for å ha:

Røpet antallet soldater på helgevakt, organisering ved invasjon og beredskapslagre.

Treholt hadde også kontakt med en fremmed makt Irak og Russland.

Treholt var tiltalt for å ha overlevert rundt 60 hemmelige dokumenter, han ble frikjent for rundt halvparten av dem. En del av overleveringene ble ikke funnet så graverende at retten ville bruke spionparagrafen om dem.

Andre av dokumentene mente retten med sikkerhet nådde opp i klassen «rikets sikkerhet.»

Blant det han ble dømt for å ha overlevert, var informasjon som:«Norge har bare 1500 soldater stående i helgene, mot 5000 på hverdager» «Soneinndelingen av Sør-Norge i forbindelse med en invasjon, plassering av innsatsen» «Indikatorer for hva som skal til før Norge starter styrkeoppbygging i Nord-Norge» «Prioriterte områder som skal forsvares i nord» «Varigheten av norske beredskapslagre med proviant (syv dager)»

Om forsvaret av Sør-Norge ble han dømt for å ha fortalt om mobiliseringstider, transporttider, planer om NATO-forsterkninger og forflytting av militære styrker. Etterretningstjenestens arbeid i Norge bla han også dømt for å ha gitt opplysninger om, samt forsvarsplanene for Finnmark og senere Nord-Norge som helhet, blant annet om forskjellige angrepsalternativer, materielle svakheter, luftforsvaret og sjøforsvaret.

Et møtereferat fra et møte mellom utenriksministrene Knut Frydenlund og Henry Kissinger i 1976 ble han dømt for å ha overlevert, de diskuterte forholdet mellom øst og vest. Senere heter det i dommen at han lekket flere samtaler utenriksministeren hadde med andre europeiske utenriksministre om blant annet sikkerhetspolitikk.

Dette er bare noen av punktene han faktisk er dømt for.

Selv om Arne Treholt faktisk innrømmet har skjedd, påstår Treholt at dette ikke skadet Norge. Juryen med sakkyndige som dømte ham var av en annen oppfatning og dommen ble på 20 år.

Arne Treholt gudegave til diplomatiet

Bilde av Arne Treholt med sin Sovjetiske kontakter "tatt på fersken "

Treholts så på seg selv som en fremtidsrettet utenrikspolitiker og han bedrev spesielt for diplomati. Argumentasjon har gått på at han skulle befinne seg i en særegen situasjon som hevet diplomati opp på et nivå han bare selv var på som skulle gagne verden. Det var ikke måte på hvor nyskapende han var.

Johan Galtung og Arne Treholt hevdet å drive ned fredsskapende bro bygging mellom de miletære blokkene,men Arne Treholt ble offeret.

Advokat Arne Haugestad som var Treholts advokat i starten mente at Treholt ikke var spion og burde kun hatt en dom for brudd på taushetsplikten.

Den gamle advokaten til Treholt mener også dommen må ses i lys av den kalde krigen, og et ønske om å holde venstresiden i norsk politikk i sjakk.

I Bengt Calmeyers (journalist i Arbeiderbladet)bok, «Forsinket oppgjør» fra 1993 beskriver forfatteren om den kalde krigs hat-kamp mellom høyrefløyen og venstrefløyen i Arbeiderpartiet som et viktig bakteppe i saken.

Problemet er at hadde Treholt gjort det samme i 2011 ville han også blitt dømt for det samme.

Å så tvil er taktikk.

Arne Treholt fremstår som en pr. agent for en dårlig sak, som vet han ikke kan overbevise om at han ikke var spion for Sovjetunionen. Taktikken er derfor å spre tvil, så mye tvil at de ikke lenger er helt sikre kan tar feil.

Han arbeider åpenbart for at folk skal blir litt mindre sikre på at han var spion for Sovjetunionen under den kalde krigen.

Forholdene rundt pengebeviset er et eksempel. Etter betydelig omtale i media om tapebiter på kofferten er det sådd tvil allerede om det faktisk er jukset med bevis. Dersom noen jukser med bevis, er det selvfølgelig en skandale.

Her er noe av poenget som viser hvor kynisk og kalkulert et hele er fra Arne Treholt:

En må ikke glemme at Treholt for Høyesterett allerede i 1986 ble forelagt pengebeviset i kofferten.

I VGs rettsreferat fra den gangen, som var ordrett og nøyaktig, og som ingen av partene har bestridt, er det blant annet referert følgende referat av ordvekslingen mellom aktor Tor-Aksel Busch og Arne Treholt:

«Busch: – Se på konvoluttene. Ligger de riktig slik de er fotografert og har de riktig innbyrdes forhold?

Treholt: – Ja.

Han blir spurt om innholdet i de to konvoluttene i vesken. I den store avlange var det 20000 dollar, i nye sedler hovedsakelig. I den andre med reisekasse hadde han 4000 dollar pluss det han fikk av Titov i reiseforskudd. Dette var i brukte 20-, 50- og 100-dollarsedler,

Treholt bestred altså ikke pengebeviset i retten I 1986. Han innrømmet med andre ord at det hadde ligget penger i kofferten, omtrent på den måten som fremkom på bildene.

Arne Treholt planla å rømme.

Treholt satt i varetekt på politihuset i Oslo fra arrestasjonen til 5. mars, da han ble overført til kvinneavdelingen ved Drammen kretsfengsel.

Juli 1985 ble han overført til Ila landsfengsel. Hans planer om å organisere en flukt fra fengselet natt til søndag 22. juni 1986 ble avdekket og han ble derfor overført til Ullersmo landsfengsel. Sikkerhetstiltakene var preget av kontroll under det meste av soningen. De bestod blant annet i forholdsvis omfattende bruk av nakenstripping, isolat og bevæpnede vakter. Forholdet mellom Treholt og fengselspersonalet var også tildels konfliktfylt.

Arne Treholt sammenlignes med Vidkun Quisling i Stortinget.

Mens Treholt jobbet som journalist i Arbeiderbladet ble han oppdaget av Jens Evensen, og de innledet et nært politisk samarbeid og personlig vennskap. Treholt var mellom 1972 og 1976 politisk sekretær for handels- og sjøfartsministeren (som var Evensen mellom 1973 og 1974), og fra 1976 til 1978 var han statssekretær for Evensen, som da var havrettsminister. Politisk ble Treholt regnet for å tilhøre venstresiden i Arbeiderpartiet, og Jens Evensen blir beskrevet som hans politiske mentor. Den senere avsløringen av Treholt som sovjetisk spion virket knusende på Evensen både personlig og karrieremessig, og førte til et fullstendig brudd mellom dem. i en høring i Stortinget sammenlignet Jens Evensen Treholt med Vidkun Quisling i 1989 (Evensen deltok i rettssaken mot Quisling tidlig i sin karriere).

Den 8. august 1988 ble han igjen overført til Ila, og 8. juli 1990 hadde han sin første permisjon fra fengselet i tolv timer. Etter at Gro Harlem Brundtlands tredje regjering tiltrådte i november 1990, søkte Treholt om benådning av helsegrunner 26. november 1990, men fikk avslag.

Arne Treholt benådes.

28. mai 1992 døde hans 3. kone, Shelly Steele Treholt, av Aids etter å ha vært syk i flere år, og Treholt fikk permisjon for å delta i begravelsen. 3. juli samme år ble han benådet av Kongen i statsråd av helsegrunner og slapp å returnere til fengselet. Han hadde da sonet 8,5 år av straffen på 20 år.

Den tidlige benådningen fikk kritikk fra bl.a. jusprofessor Carl August Fleischer, som mente det var særbehandling av en tidligere Arbeiderparti-politiker fra Ap-regjeringens side og at «signaleffekten er meget uheldig». Fleischer mente Treholt burde sonet ytterligere to-tre år etter vanlig praksis før en benådning kunne komme på tale. Det ble pekt på at flere av statsrådene som stemte for avgjørelsen «var i et slikt vennskaps- eller kollegaforhold til den spiondømte at det kan stilles spørsmål om deres habilitet». Det ble også pekt på at begge legene som anbefalte benådningen enten kjente Treholt-familien eller hadde engasjert seg politisk for Arne Treholt.

HøyrelederKaci Kullmann Five uttalte at hun var «rystet over det hun mener ser ut som en særbehandling av Arne Treholt i forhold til lignende saker der fanger søker om benådning på grunn av helse».

Til og med Sjefredaktør Norulv Øvrebotten i Ap-avisen Rogalands Avis mente benådningen var «en skandale», uttalte at det fantes «ingen saklig grunn til å benåde Treholt» og at regjeringen hadde blitt «kraftig manipulert».

Etter initiativ fra Høyre ble benådningen senere i 1992 tatt opp i Stortingets kontrollkomité fordi det var «skjedd ulik behandling av fanger [og] at Arne Treholt har fått gunstigere behandling enn andre». På lederplass uttalte VG:

­­——————————————————————————————

Arne Treholt er spion.

At Arne Treholt er spion er tindrende klart etter Gjenopptagelseskommisjonens avvisning av saken. Arne Treholt håper at tvilen på sikt skal komme til hans fordel. Sikkert for å få flere til å lure på om han virkelig spionerte for KGB. Hans mål er ikke å få opphevet spiondommen, men å redde sitt ettermæle.

Selv om gjenopptagelseskommisjonen har gjort et godt og grundig arbeid betyr ikke det nødvendigvis at vi er ferdige med Treholt-saken. Arne Treholt har varslet at siste ord ikke er sagt. Og han har sagt at han har mistillit til Gjenopptagelseskommisjonen.

Som den resurssterke personen han er og sikkert har et stort nettverk er det ikke overraskende. Arne Treholt har fått prøvd sin sak i et utall instanser i det norske rettsapparatet. Når det ikke går hans vei, angriper han både domstoler og kommisjoner. Han sår tvil om deres habilitet og egnethet, og fremstiller seg selv som et offer, utsatt for stor urett.

Arne Treholt prøver å få folk til å tro at hans sak handler om penger i en koffert. Det gjør den ikke. Spiondommen mot Arne Treholt er langt mer solid enn det. De viktigste elementene står altså fast, helt uavhengig av de omstridte bildene av kofferten med penger i.

Arne Treholt har hatt hemmelige, konspirative møter med høytstående KGB-offiserer. Han har overlevert hemmelig, gradert materiale til Norges fiende under den kalde krigen. Og han har mottatt penger, både fra Sovjetunionen og Irak. Materialet han overleverte, fikk han tilgang til som høyt betrodd tjenestemann i Utenriksdepartementet.

Det har aldri vært tvil om disse sakene. Tvert om har Arne Treholt innrømmet disse tingene. Hans forsvar har hele tiden bygget på at det han har gjort, ikke har skadet Norges sikkerhet.

Men sakkyndige under rettssaken i 1985, også de som ble oppnevnt på Treholts eget initiativ den gangen, slo fast at Treholts handlinger var skadelige for Norge og Norges allierte.

Når Treholt selv ordlegger seg om disse tingene, sier han ofte at ulike forhold ikke er bevist. Han sier ikke at de ikke har skjedd. Men han gjør alt han kan for å plante tvil om alle forhold i saken.

Som de beste pr-agenter med en dårlig sak, vet han at det ikke er mulig å overbevise folk om at han har rett. Målet hans blir derfor å få folk til å tvile såpass mye at de ikke lenger er helt sikre på at han tar feil. Han arbeider åpenbart for at folk skal blir litt mindre sikre på at han var spion for Sovjetunionen under den kalde krigen.

Så vidt jeg kan se har retten bevist at der ikke har vært fusket med bevis i saken.

For de som håpet at rettens avgjørelse om gjennopptagelse skulle sette punktum for Treholt saken blir nok skuffet.

Det var nesten som Treholt sa «I´ll be back».

Helt uten sjenanse vel vitende om at han har fått spesiell behandling , kortere soningtid, Ikke mye til skam og ærbødighet, saksøk, angrip hvis mulig.

I dag er paret Treholt og Stabell tilbake og fornøyd med at det regjerings oppnevnte EOS utvalget har konkludert med at kun deler av overvåkningen som ble foretatt i 1984 av Treholt hadde et rettslig grunnlag. Grunnlaget gjaldt kun telefonavlytting og ikke overvåkning og ransaking.

Nytt av i dag er at Treholt krever erstatning til eks. kona og sønnen etter at de skal ha blitt overvåket ulovlig i første halvdel av 80-tallet.

Advokat Harald Stabell mener han har en god sak selvfølgelig.

Advokat Harald Stabell værer vel penger her og.

Vil tro at firma Treholt driver sammen med en KGB general på Kypros gir så høy avkastning at Arne Treholt kan betale advokat regningene.

Dommen mot Arne Treholt i Eidsivating

SV-toppenes høyverdige motiver for å ta i mot gratis Romania- og Nord-Korea turer


Guds gave til verden :! «SV toppene i Norge har forhindret en Sovjet invasjon av Romania»

I 1961 ble det såkalte 3.alternativet ekskludert fra Arbeiderpartiet.Dermed ble SF eller Sosialistisk Folkeparti etablert i  1961 .Norges Kommunistiske Parti var for Moskva vennlig .

Sosialistisk Folkepartis Finn Gustavsen

EF-striden fra 1970-72 skapte uro  i det norske politiske systemet. Resultatet ble  at Sosialistisk Valgforbund, bestående av SF, NKP, Demokratiske Sosialister (AIK) og flere uavhengige sosialister ved stortingsvalget i 1973 fikk så mye 16 mandater. Forsøket på å omdanne denne valgalliansen til et permanent parti endte med at NKP ved samlingskongressen i Trondheim i 1975 brøt ut, mens SF, AIK (Arbeiderpartiets nei-side) og uavhengige sosialister dannet Sosialistisk Venstreparti. Avisen Orientering gikk inn i Ny Tid fra samme tid, og begge avisene var heleid av henholdsvis SF og SV, fram til Ny Tid ble solgt til forlaget Damm i 2006. SVs medlemsavis i dag heter Venstre OM.

Sosialistisk Venstreparti (SV) ble stiftet 16. mars 1975 som ifølge sitt arbeidsprogram definerer seg som «et sosialistisk feministisk parti, et miljøparti, et freds-parti og et antirasistisk parti» .

Partiet er tilhenger av radikal omfordeling, tiltak mot klimaendringer, likestilling mellom kjønnene, nedrustning og antirasisme. Partiet er motstander av oljeboring i Lofoten og Vesterålen, privatisering og konkurranseutsetting, NATO, EU og EØS. I

. Ifølge det eksisterende prinsipprogrammet ønsker SV å skape «et sosialistisk samfunn bygget på andre interesser og verdier og andre behov enn de kapitalismen fremmer». For å oppnå dette ønsker partiet sterkere offentlig styring av økonomien.

I prinsipprogrammet beskrives fem hovedmål for partiets politikk:

  • «ei bærekraftig utvikling»
  • «en rettferdig verdensorden»
  • «en fredelig verden»
  • «solidaritet og fellesskap»
  • «økonomisk demokrati»

Forholdet til østblokken problematisk for SV.

Ved stiftelsen av SV i 1975 het det i programmet at «arbeiderrørsla må bryta med klassesamarbeidet og setja strevet for å utvikla og kjempe fram revolusjonære reformer». I et studiehefte gitt ut av partiet heter det: «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land».

I tiden etter den kalde krigen, har det versert flere debatter om norsk venstresides forhold til de autoritære og totalitære kommunistiske regimene i øst. Mens det ser ut til å være enighet om at SV har gitt ukritisk støtte til venstreekstreme diktaturer, er det fortsatt uenighet om hvordan SVs arbeid under den kalde krigen skal vurderes. En rekke ledende politikere i SF og det senere SV var fascinert av østeuropeiske regimer som DDR og Titos Jugoslavia. For eksempel har Bernt Hagtvet hevdet at det kunne «bikke over i ukritisk begeistring». I en studie gjort av Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden om SVs forhold til østblokken, publisert i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007), pekes det på hånlig omtale av den sovjetiske dissidenten Andrej Sakharov, mottaker av Nobels Fredspris i 1975 i Ny Tid, og av hvordan Berit Ås, SVs første leder, beskrev Sovjetunionen som «en fredspioner» i 1977.

SV her svelget politiskekameler i snart to stortingsperioder

Historikeren Einar Kr. Steffenak har hevdet at AKP (ml)s støtte til venstreekstreme diktaturer og den påfølgende kritikk av denne, har skygget for det faktum at også SV har støttet eller latt være å kritisere sosialistiske diktaturer. SVs nåværende nestleder, Bård Vegar Solhjell, er enig i denne kritikken, samtidig som han har anført at debatten etter hans syn bør ta et generelt oppgjør med både høyre- og venstresidens forsømmelser under den kalde krigen.

SV hyller Hugo Chavés

I 2004 gratulerte Sosialistisk Venstreparti Venezuelas president Hugo Chavés med at han nå kan være president for evig og alltid.

Men den SV gjerne hilser er Venezuelas president og diktator Hugo Chavéz. Hugo Chavéz hyller i Libya og landets leder Muammar Gaddafi. «Lenge leve Libya og dets selvstendighet», skriver Chavés i en twittermelding. 
Regjeringspartner SV viser igjen at applauderer autoritære venstreregimer.

«Gaddafi står foran en borgerkrig», twittrer Chávez videre.

Chavéz er Gaddafis nærmeste allierte i Sør-Amerika. Begge lederne fordømmer «amerikansk imperialisme» og har besøkt hverandre jevnlig i årenes løp.

Støtter Syrias Assad

Da er det kanskje ikke overraskende at Venezuelas Hugo Chavéz velger å støtte Syrias Bashar al-Assad i forbindelse opprøret som har kostet flere hundre mennesker livet i sammenstøt med Assads politi- og sikkerhetsstyrker.

SV vennen Hugo Chavéz og Syrias leder Bashar al-Assad

SV mangler politisk gangsyn . SV har ikke sendt støtte erklæringer direkte til Libyas Gaddafi eller Syrias Assad. I heldigste fall er SV så lite konsekvente og gjennomtenkte at det allikevel blir en indirekte støtte. Til diktatorene Hugo Chavés & Bashar al-Assad.

SV valgte å hylle en høyst tvilsom og frynsete leder i Sør Amerika som er veldig USA fientlig og kanskje det var den viktigste grunnen? Finne et land og henge seg på som var mest mulig enig med SV i utenrikspolitikken. Hugo Chavés hyller derimot Gaddafi og Assad som resten av verden prøver å fjerne , derfor blir politikken lite tillitsekkene,konsekvent og rørete. Det grenser til politisk selvmord hvor er den demokratiske forankringen ?

SF-medlem Berge Furre rapporterte om hvordan det var å være æresgjest hos det rumenske kommunistpartiet i 1971, og mente partiveteranen Pirvilescus kritikk av Ceausescu var forbilledlig. Han nevnte ikke at mannen ble satt i husarrest for kritikken. I Ny Tid skrev Furre i 1978 at landsbygda i landet var «mest som ein velferdsstat.»

Fascinasjonen for DDR var like aparte. Berge Furre beskrev Berlinmuren som «Sovjets grensefestninger», en nødvendighet som vern mot vestlig aggresjon mot Sovjet, og slukte her deler av den offisielle kommunistpropagandaen. Knut Løfsnes, formannen i SF, skrev i 1962 at de som rømte fra øst til vest ikke var politiske flyktninger, men «levestandard-flyktninger.» Bjørn Johannessen og Kjell G. Rosland skrev at man måtte forstå grunnene til at muren var bygd, og skrev ambivalent om flyktninger som ble skutt ved den.

Mens konsentrasjonsleirene ble fylt opp i Nord-Korea reiste ledende SV-ere på
 studietur til Pyongyang. Hele byer ble pusset opp for å ta imot dem. Enmerket seg seg
at hardbarkede kommunister ville fremstå som kapitalister når de fikk politiske
pilegrimer fra venstresiden på besøk.
Og alle sendte de rapporter hjem. SVs partisekretær Rune Fredh skrev etter en reise til
Nord-Korea:
- Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist og aldri trodde på
borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir 
inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.
 Han mente den sosialistiske situasjonen i landet på flere måter var langt bedre enn for
nordmenn.
Stein Ørnhøi, som møtte Kim Il Sung i 1974, skrev om selvberging og om barnehager,
skole og helsestell på stell. Både han og Fredh mente Sør-Korea var den aggressive
parten i Korea-konflikten.

Stein Ørnhøi var i Nord Korea i 1976 som politiker og møtte Kim Il Sung, selv etter 35 år ser ikke noe galt med dette

Det er underlig med oppfatingene som Stein Ørnhøi & Rune Fredh kommer med, det er en helt annen virkelighets oppfatning. De leste har skjønt og forstått hvor fryktelig det kommusistiske styre i Nord Korea er.

Det underlige er at Stein Ørnhøi fremdeles I 2011 forsvarer de valg han gjorde i 1974. Han skriver i Dagsavisen 10/2/2011 at Nord Korea var uavhengig av alle blokker og fant sin plass mellom Sovjetunionen ;USA og Kina. I  svaret nå i 2011 skriver utrolig nok  Stein Ørnhøi: at de økonomiske og sosiale forholdene i fascist regimet(!) i Sør Korea var dårligere enn i Nord Korea.

I SF/SVs 50-års-jubileums-bok forfattet av Frank Rossavik. Kan en lese om:

«SV toppene i Norge har forhindret en Sovjet invasjon av Romania»

SV-toppenes høyverdige motiver for sine Romania- og Nord-Korea turer: 

”Dette handla om Romania. Landet var brut ut av Warszawa-pakten og ville gå en ny vei. Det var rumensk sikkerhetspolitikk å gi bort badeferie for å bygge lojalitet før Sovjet kom å tok dem. Grunnen til at vi sa ’all right – vi gjør det’ var at vi ville gi inntrykk av internasjonal støtte. Alt dette gjorde nok at Sovjet vegret seg for å ta Romania.”

SVs Stein Ørnhøi fikk Romania tur betalt av regimet i Roamania

Sier Stein Ørnhøi.

Flott og gratulerer, Stein Ørnhøi! SV toppene i Norge har forhindret en Sovjet invasjon av Romania – uten bruk av militær innsats. Det er vel å gjøre SV til noe mer enn de er og noen gang har vært.

Mao Zedong

BEUNDRET: Da Mao døde i 1976 skrev Ny Tid at det ikke hadde forekommet administrativ likvidering av politisk opposisjon i partiet og Mao var en genial stats bygger og politisk teoretiker. Også sosialdemokratiske, norske aviser skrev beundrende om lederen. I Dagbladet var nekrologen nesegrus.

Hvis en ser etter SVs nett side http://www.sv.no/forside/politikken/tema/internasjonalt/ så er den sist oppdaterte saken fra august 2010.

  • Frihandelsavtalen med Colombia bør ikke ratifiseres , dato 9/8/10
  • FRP verre enn Bush, dato 27/8/09
  • For utvikling,menneskerettigheter og miljø, dato 21/8/09
  • Afghanistan, dato 21/8/09
  • For fred og utvikling, dato 6/8/09
  • Press mot kuppmakere i Honduras, dato 30/7/09
  • Vil sjekke selskaper i Israel og Palestina, dato 5/1/09

Dette er noen av sakene med «internasjonalt innhold» på web siden til SV. En sak fra 2010 , men langt flere i 2009. Har ikke SV utenriks politikk i 2010 og 2011? Eller er ikke utenrikspolitikken så viktig for SV? Eller støtter SV det meste som dukker opp som er venstreorientert, sosialistisk og USA fiendtlig?

Store deler av verden er tilfreds med den siste utviklingen i jakten på terrorister. SV vennen Hugo Chavés er ikke fornøy å protesterer mot USAs innblanding . SV er tause i sakens anledning.

Det kan synes som om SV står med en fot i den liberale demokratiske tradisjon, men den andre foten roter det til med nesegrus dyrkelse av Nord Korea, Cuba og Fidel Castro og Hugo Chavéz.

Israel kritikk ute av kontroll i SV.

Leder i SV Kristin Halvorsen måtte ut å stagge medlemmene i SV da Israel bordet skipet som skulle til Gaza.

Linken under er fra 5.juni 2010:

http://www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/100605/sv-vil-ha-internasjonal-vapenboikott-av-israel

  • Vi må klare denne balansegangen. Jøder i Norge skal ikke behandles som om de var staten Israel. Vi skal kritisere Israels politikk, men vi skal ikke gjøre oss skyldige i overgrep mot jøder. Og vi skal ikke tolerere antisemittisme i norske skoler, sa partilederen på landsstyremøtet lørdag.

Hva er det SV har å kjempe med internt? Klarer ikke medlemmene å skille jøder og hva staten Israel gjør? Er partiet så uregjerlig og ustrukturert at uheldige uttalelser og brunt grums feies INN under teppe av lederen ?

SV har ikke klart er å samle seg om å støtte en kandidat for Nobels Fredspris : Hallgeir Langeland har foreslått Fidel Castro og Snorre Valen har forslått Wikileaks

SV fremstår allikevel som en slags moralens voktere, selv om fremtredende medlemmer ikke hadde problemer med å motta ferieturer på 70 & 80 tallet. SV skal bry seg om de svake, ta vare på miljøet, og gi penger til alle gode formål. SV vil gi mer enn andre partier til alle gode formål.

Hvis et parti forslår kr 300 000 forslår SV 400 000 i god populistisk tradisjon .

Uttalelsene i disse dager går på Norges aktivitet i Libya og bombefly styrt av nordmenn. Sosialistisk Ungdom har innvendinger også vil at Norge ikke skal delta.

Internt i regjeringen er SV ikke så tilfreds med at Norge deltar i Libya med 6 stk. F16 fly , men har allikevel valgt å støtte regjeringens politikk å sende flyene, en av flere kameler som SV har måttet svelge I regjeringssamarbeidet.

Aftenposten skriver  lørdag 7.mai , om uttalelsene til Statsekretær Ingrid Fiskaa under SVs landsstyremøte lørdag. Fiskaa er til daglig statssekretær i UD, men også motstander av norsk deltakelse i bombingen av militære mål i Libya.

– Skal vi fortsette å bombe i seks uker til for at det ikke skal skje ting vi vil hindre? Jeg tror ikke situasjonen vil være særlig endret om halvannen måned. Skal vi fortsette å støtte Storbritannia og Frankrike som åpent sier målet er å styrte Gadafi? Eller skal vi si det nå er på tide med våpenhville og forhandlinger og sette alle krefter inn på det? sa Fiskaa.

Høyres Ine Eriksen Søreide finner det problematisk at en statssekretær, som skal forsvare regjeringens felles utenrikspolitikk, nærmest sier at Norge deltar i noe som er folkerettsstridig.

Det nye nå er at SV vil erstatte norske bombefly med fredsmeglere og humanitær hjelp. SVs landstyremøte 7.mai 2011 opprettholder støtten til FN-operasjonen i Libya. Men de vil kalle hjem norske kampfly om halvannen måned. SVs leder Kristin Halvorsen sier at nå har vi gitt vårt hovedbidrag. Hun hevder at det ikke kan være rimelig at et lite land som Norge skal fortsette med skarpe militære oppdrag.

INGEN STØ DEMOKRATISK KURS MED SV.

SV har problemer med oppslutningen.

Partiet synes å sprike i flere retninger. Det er kanskje ikke så rart at SV kjemper med sperregrensen på målinger som er gjort de siste månedene. Ingen stø demokratisk kurs i SV.

Det er tungt å bære sprikende staur” sa Per Borten (Sp) da han sluttet som statsminister i 1971.

Mon tro om Jens Stoltenberg gjør seg disse tankene?

%d bloggere like this: