Partiet Rødt har den klart høyeste andelen av penger fra private sponsorer

Det er sosialistene som har «lommen full av penger» til å bruke på valgkampen i september.Overføringene fra LO gir sosialistene 2,5 ganger mer penger å bruke enn de borgelige partiene hvis en skal legge bevildningene fra valgkampen i 2009 til grunn.

LO støtten til Arbeiderpartiet minner om korrupsjon

Det handler egentlig om økonomiske overføringer til Arbeiderpartiet fra LO , som dreier seg om anselige summer som de andre partiene kan se langt etter. De borgelige partiene samler også inn penger blandt organisasjoner og private,men oppnår langt mindre beløp.

LO gav vel 23 millioner til de Rødgrønnes valgkamp til stortingsvalget i 2009.Hver eneste krone gikk til de regjerende sosialister samtidig som 30 prosent av medlemmene til LO er borgelige.

Hver måned trekkes fagforeningskontingenten fra lønnen til 200 000 borgelige LO medlemmer, men Landsorganisasjonen tar en del disse pengene og gir til Arbeiderpartiets valgkamp som medlemme ikke stemmer på ved valg.

Ikke en krone i støtte til Høyre,Venstre,Kristelig Folkeparti og FRP fra LO.

Det årlige partistøtten til Arbeiderpartiet utenom valg er 5 millioner.

Carl I.Hagen og Olav Thon kaller dette korrupsjon. Carl I.Hagen anmeldte Jens Stolteberg som statsminister for korrupsjon i 2001 på dette grunnlaget.Hadde Jens Stoltenberg blitt anmeldt som partileder hadde ikke saken blitt avvist hevder Hagen.

I 2009 mottok de borgelige partiene rundt 10 millioner i støtte fra private. Arbeiderpartiet og SV mottar lite støtte fra næringslivet med unntak av den ulovlige millionen Senterpartiet fikk fra kommunale kraftselskaper.

I tillegg til bevildningene nevnt over får alle politiske partier dessuten støtte fra det offentlige ,basert på medlemstall. (se faksimiler og linker under)

Prinsippet om partistøtte fra organisasjoner og privat persjoner er et demokratisk problem.LO og Arbeiderpartiet har et usundt avhengighets forhold.Den poltiske handlefrihet for Arbeiderpartiet blir begrenset når LO har 600000 medlemmer.Ingen tvil om at Arbeiderpartiet må ta hensyn til LO i politikken de gjennomfører.

Et eksempel på at LOs ville trekke økonomisk støtte til Arbeiderpartiet er fra 2001.Den gang truet Gerd Liv Valla med å trekke pengestøtten til Arbeiderpartiet hvis ikke sykelønnsordningen forble urørt.

To velstående Oslo borgere Stein Erik Hagen og Christian Sveaas ønsker nå å prioritere penger til Høyre og Venstre i Oslo. Begrunnelsen er at Sveaas og Hagen ønsker å starte balanse i partienes valgkampmidler. Christian Sveaas gir 500 000 til Oslo Høyre og 200 000 til Venstre. Etter litt om og men har Stein Erik Hagen valgt å gi støtte til Høyre for at valget skal bli mer demokratisk. Pengene fra private er like gode som LOs penger om man skal bruke et slikt utrykk. Trolig gir LO en lignende sum rundt de 23 millionene til Arbeiderpartiet i år som de gjorde til Stortingsvalgkampen i 2009. Sveeas og Hagen har neppe mulighet til å matche dette beløpet.

Høyre har ikke budsjettert med denne støtten det er snakk fra Hagen og Sveaas. Den støtten er sikkert en kjærkommen bonus nå foran valget.

I september er det kommunevalg og partistøtten er viktig.Fremskrittspartiet som tar sterk avstand fra offentlig støtte er det partiet som får mest offentlig støtte.Og Marxist-Leninist partiet RØDT har en rik onkel som støtter opp ganske mye.Viser faksimilen fra Nettavisen og linkene under.

Fakisimile fra Nettavisen om partistøtte 1

Fakisimile fra Nettavisen om partistøtte 2

Oppdater 7/7/11
Selv om FrP hadde er det partiet som mest kritisk til dagens trygdesystem har Fremskrittspartiet dobbelt så mange trygdede velgere som Arbeiderpartiet.I undersøkelsen som er gjort av Sentio for Dagens Næringsliv.På spørsmål om hovedinntektskilde svarte 10% trygd.Blandt FrP velgere svarte 13,5% at hovedinntektskilde var trygd.For Ap velgere var trygdedelen 7%.

Fremskrittspartiet som ikke er positiv til offentlig støtte er alikevel det partiet som mottar mest støtte fra det offentlige.

file:///Users/jonarnefoss/Desktop/Partistøtte%20til%20organisasjonar%20i%20Oslo%20(2011).webarchive

file:///Users/jonarnefoss/Desktop/Partistøtte%20i%202011.webarchive

Mitt poeng er at det er ikke riktig det bilde som presenteres av Høyre og FRP. at det er der»penga rår»Det er langt mer penegre å rutte med i Arbeiderpartiet og LO kretser.

Det er kanskje jobben til Arbeiderpartiets Raymond Johansen å være frekk og grov mot andre partier.Men det hører neppe til jobben å lyve mot motstandere

Høyre vil ha full åpenhet om bidrag til partiene

– Det er mot bedre vitende når Raymond Johansen prøver å skape et inntrykk av at Høyre og Frp prøver å holde bidrag skjult, sier generalsekretær i Høyre Lars Arne Ryssdal.
Rekken av skremsler fra Arbeiderpartiet fortsetter. I Dagbladets hevdes, øyensynlig etter innsalg fra Arbeiderpartiet, at Frp og Høyre “vil skjule rike onkler til etter valget”.

Ren polemikk og demagogi fra Arbeiderpartiets partisekretær Raymond Johansen.

Høyre praktiserer i dag at alle bidrag som krever offentliggjøring etter loven offentliggjøres på våre nettsidene fortløpende. Høyre anbefaler at dette tas inn i loven – med en frist på fire uker som gjelder samme når bidraget kommer. Departementet foreslår at en slik fireukers frist bare skal gjelde i valgkamp, med frist fredag før valget. Mediene vil få akkurat det samme med Høyres forslag, som med departementet.

Er dette kontroversielt? Nei, og Arbeiderpartiet har sagt seg enig i dette! Partiene som er representert på Stortinget leverte felles høringsuttalelse til et lovendringsforslag fra regjeringen forrige uke. Og der sier vi for det første: “Partiene er enige om at partienes hoved- og fylkesorganisasjoner skal ha politk til løpende å rapportere om mottatte bidrag innen et nærmere angitt tidsintervall.”

For det andre sier vi i fellesskap nei til en særordning for valgkamper: “Når det gjelder særskilt å skulle rapportere utgifter i valgkampen er vi uenig med rekomandasjonen og mener at dette er tilstrekkelig dekket gjennom oppfølging av rekomendasjon 1.”

Nei da, Arbeiderpartiet har ikke sagt seg uenig i dette. Hvem har ført det i pennen? Arbeiderpartiets sekretariat på Youngstorget. Hvem har signert på vegne av partisekretærene? Arbeiderpartiets Raymond Johansen.

Høringsuttalelsene ligger tilgjengelig på nettsidene til Fornyingsdepartementet.

Meld deg inn i Arbeiderpartiet så er du sikret jobb

Norge har hatt en regjering  bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet i 6 år. Hva har dette gitt oss lokalt og på riksplan?

Arbeiderpartirosen en vissen rose etter 6 år med Jens Stoltenberg som statsminister

At regjeringen Stoltenberg er i sin andre periode gjør at den rødgrønne regjeringen opptrer med nokså stor grad av selvsikkerhet.

Hvis en ser på noen av de siste hendelsene bare den siste måneden er det tegn som tyder på selvsikkerhet, rå makt, manglende musikalitet og selvkritikk råder i regjeringen.

Makt korrumperer

For den franske filosofen Montesquieu, som levde på 1700-tallet, var det viktig å begrense korrupsjon blant kongen og adelen i det franske samfunnet. «All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt,» skrev han blant annet med klar henvisning til den enorme sløsing med penger under kongens enevelde. I 1748 formulerte han maktfordelingsprinsippet, som skulle sikre at statsmakten ble delt på tre uavhengige organer: en lovgivende, en utøvende og en dømmende makt. Disse organene skulle være uavhengige av hverandre, og ingen skulle dominere over noen av de andre. Det var derfor viktig at de balanserte hverandre, gjennom atskilte myndighetsområder og en helt klar oppgave fordeling dem i mellom.

For å hindre maktmisbruk skulle statsmaktene holde hverandre i sjakk gjennom et system av vekt og motvekt. Den lovgivende makt skulle tilligge folket selv gjennom valgte representanter. Den utøvende makt skulle kongen ha, «fordi denne del av regjeringen, som nesten alltid krever rask handling, blir bedre utført av én enn flere.» For at ikke den lovgivende forsamlingen skulle bruke lovgivningen til å gi seg selv all makt og derved sette de andre statsmakter ut av spillet, måtte kongen ha vetorett. Den dømmende makt kunne på sin side ta stilling til eller avgjøre om en ny lov som var gitt av de folkevalgte var i samsvar eller i strid med grunnloven.

Parlamentarisk suverenitet i form av parlamentarisme er et inngrep i maktfordelingsprinsippet.

Stoltenberg opptrer smålig

Den Rødgrønne regjeringen bestemte seg for å gjøre en ”kraft tak” for krigsveteranene. Den 8.mai ble Krigskorset igjen utdelt i Norge. Siste gang den ble utdelt var etter 2.verdenskrig av Kong Haakon. Men i 2011 var dette en politisk sak som Statsminister Jens Stoltenberg ønsket å markere og regjeringen skulle ha æren for dette. Kongen ville gjerne dele ut medaljen, men det skulle han ikke. Statsminister Jens Stoltenberg var urokkelig og smålig. Han stod på sitt til han ,i all sin umusikalitet ,og hylekoret og protestene fra folket ble høyt nok for ham og la seg flat.

Etter denne fadesen og lovet Statsministeren at neste gang skulle kongen få dele ut medaljen. Stoltenberg ender derfor opp som smålig og Kong Harald som en Konge med personlighet som en romslig statsmann verdig.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre går også utenom kongen

I utenriksdepartementet opprettes ambassadører på samlebånd for forskjellige oppgaver. Hovedregelen er at ambassadører, og ambassadører med særlige oppdrag, utnevnes av kongen. Utenriksinstruksen som det heter, er fastsatt av Kongen i Statsråd. Men i den senere tid er det ikke utnevnt av Kongen ,de er utnevnt av UD. Professor i offentligrett Eivind Smith reagerer på dette og kaller det uryddighet fra Utenriksdepartementet. En av de 11 som Arbeiderpartiets Utenriksminister Jonas Gahr Støre har utnevnt til ambassadør med særlig oppdrag er Ingrid Schulerud som er gift med Arbeiderpartiets Statsminister Jens Stoltenberg.

Jonas Gahr Støres og utenriksdepartementet ”nye” rutiner er til vurdering i Stortingets kontroll og konstitusjonskomiteè. Leder i komitéen Anders Anundsen(FRP) er i tvil utenriksministerens tolkning er i tråd med bestemmelsene. Anundsen har nå bedt Aps Utenriksminister Jonas Gahr Støre om en forklaring om den nye praksisen som UD har startet, med å gå uten om kongen.

Politidirektør og tidligere statssekretær i Justisdepartementet Øistein Mæland innkrømmer medlemsjuks da han var leder i AUF.

En annen sak som er dukket opp er at tidligere statssekretær i Justisdepartementet Øistein Mæland har nå fått Ingelin Killingrens tidligere jobb som Politidirketør. Ingelin Killingren (63)er som Øistein Mæland medlem av Arbeiderpartiet og har ”partiboka i orden”. Men den samme Øistein Mæland var leder i Oslo AUF fra 1979-1982 og har innrømmet at han og AUF søkte om tilskudd og fikk tilskudd fra kommunen på kurs som aldri har vært avholdt. Det er også kjent at AUF oppgav flere medlemmer enn de egentlig hadde og fikk støtte. Øistein Mæland sa under rettsaken at ”han følte ubehag ved å signere på søknader han visste var uriktig.”

Allikevel ansettes psykolog Øistein Mæland til denne jobben som Politidirektør! Mæland var en av de to søkerne til jobben da Ingelin Killengreen (63) sluttet i jobben som den øverste sjefen for landets politifolk. Killengreen er i dag departementsråd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Her har man ikke tatt jobben for å få frem flere søkere, søkere med lang erfaring fra politiet. For man kan si mye om Øystein Mæland,men noen solid politifaglig-bakgrunn har han neppe.

Ignorer regjeringen vanlig kvalitative ansettelseskrav ved ansettelser eller er det at Arbeiderpartiet tar vare på sine egne, bruker de hva som helst bare han /hun har gjort en god jobb for Arbeiderpartiet?

Rune Bjerke leder i DNB nær venn med Statsminister Jens Stoltenberg

Et annet eksemplel på nære bånd er Rune Bjerke som er leder i DNB, Norges største bank. Han er sønn av LO-økonom Juul Bjerke og bror av tidligere miljøvernminister Siri Bjerke. Bjerke er gift med statssekretær og byrådsleder kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo Libe Solberg Rieber-Mohn. Bjerke er nær venn av Jens Stoltenberg, som var forlover i Bjerkes bryllup.

Den Rødgrønne regjering overmoden , i ferd med å råtne på rot.

Den Rødgrønne regjeringen gjør det som den finner for godt. Regjeringen er blitt ”flinke” til å bruke makten og systemet. De finner løsninger som passer der og da omdefinerer virkeligheten og legger rutiner for å nå målet.

Statsminister Jens Stoltenbergs opptreden i Krigskorset saken får Stoltenberg til å fremstå som den franske solkongen etter filosofen Montesquieus bilde.

Statsminister Stoltenberg og Utenriksminister Støre forvalter makt og bruker makten for det den er verdt.

Ser en på det lokale plan i Østfold, er Arbeiderpartistyrte Halden verdt å sette fokus på.

Look to Halden.

Det begynte med at han meldte sin interesse for en lederjobb i et selskap der han som ordfører er både styreleder og generalforsamling. Allerede her ville habilitetsalarmen gått for fulle sirener i ethvert annet selskap. Men ikke så i den helkommunalt eide Halden Asvo.

Deretter sørger styrelederen/generalforsamlingen for at han blir ansatt i en stilling han ikke er i nærheten av å være formelt kvalifisert for. Og i et klossete forsøk på å dekke over eget maktmisbruk – og den tafatthet som åpenbart preger administrasjonen i virksomheten – nekter man å offentliggjøre søkerlista til stillingen. Dermed er man langt inne i lovbruddenes uoversiktlige verden. På toppen av det hele viser det seg at Ordfører fra Arbeiderpartiet Per-Kristian Dahl slett ikke har tenkt å tiltre stillingen med det første. Han vil nemlig ha en ny periode som ordfører i Halden før han – eventuelt – tiltrer etter valget i 2015. I utlysningen het det at den som ble ansatt skulle tiltre i juni 2011…

Halden Arbeiderparti og Ordfører Per-Kristian Dahl vannærer bringer det kommunale selvstyret .I Halden er den en systemsvikt. Halden drives med andre ord etter samme prinsipper som en Sovjet republikk.

Her står bilen til Stoltenberg (hvor det er innkjøring forbudt) på tomgang mens han snakker på Sentrum VGS i Kongsvinger

For særlig Arbeiderpartiet har vel brukt hele statsapparatet i en årrekke for å spre sine tilhengere/ venner ut i høye stillinger, nesten som et edderkoppnett. Derfor er det vanskelig eller umulig å ha tillit til utnevnelser fra regjeringen Stoltenberg side. For når AP utnevner tidligere statssekretærer fra Arbeiderpartiet til høye samfunnsposisjoner, ja da blir jeg en smule mistenkelig og betenkt.

Statsminister Stoltenberg besøkte Sentrum Vidregående Skole på Kongsvinger men sjåføren skravlet i mobiltelefon og lot motoren gå på tomgang under besøket.I Bergen ville et tilsvarene forholdt gitt 5000 kroner i bot.Hvor blir det av pratet om klimakvoter?

Statsminister Jens Stoltenberg på besøk på Sentrum Vidregåendeskole på Kongsvinger

Hamas og Det Muslimske Brorskap svekket?

I skrivende stund venter vi og håper at oberst  Muhammar Gadaffi gir  seg i Libya. Hvilke land står så for tur ?

Egyptere og Tunisere er trolig  glade og utålmodige etter  at de gamle ledere i de respektive bland er borte.

Utviklingen i Afrika og Asia går ikke helt som mange  trodd for inntil 6 mnd. siden. Det har vært mange signaler som kan få en til å tro at

The Muslim Brotherhood Muslimbrødrene har en agenda, har en tanke om å erobre verden med sin religion.

En  blir usikker, så langt er ikke bilde entydig at de vil få så mye å si som en skulle frykte.

Bølgen som har fart over deler av Afrika ber om frihet og demokrati noe Muslimbrødrene ikke prioriterer eller har tradisjoner for .

Bilde er ikke helt entydig , men frihet, demokrati er slagord som går igjen .

Opprøret som har bølget over flere arabiske land ser ikke ut til å være basert  på fattigdom og sult.

Aktivistene er tvert imot pent kledd snakker engelsk og er internetbrukere.

Det er mennesker som har god utdannelse men som må livnære seg  på å selge grønnsaker på gaten.

Noe av problemene ligger i den  ekstremt regulerte økonomien i de arabiske landene.

Gjennom Alltop.com fant jeg en  Ny Tid artikkel som gir ettertanke.

Artikkelen jeg referer til   er skrevet av en kvinne født i Uganda ,Irshad Manji. Hun er født  egyptisk-indiske foreldre .Familien rømte fra Idi Amin og flyttet til Canada.

Det er på mange måter en overraskende artikkel til Ny Tid å være, kan være jeg ikke leser Ny Tid ofte nok til å se at det ikke alltid er en ensidig nedrakking av Israel og USA.

Irshad Manji

Hun skriver om ungdom og fremtiden på Gaza stripen. Det handler om terroren fra Hamas og skvisingen fra Israel sin side. Hamas er som kjent en gren av Det Muslimske Broskap.

Ingen steder, bortsett fra i visse afrikanske land, er økonomien mindre fri. Import- og produksjonsmonopol, bistand, priskontroll og korrupsjon demper kreativiteten og gjør i praksis økonomien til et gissel for de politiske behovene.

Ettersom økonomien er så ekstremt regulert, kan den aldri gi arbeid til de utdannede. Uten priskontroll og tariffmurer ville bedriftene blitt stimulert til å satse på teknisk utvikling, som igjen ville ha skapt et marked for disse overkvalifiserte studentene og gitt kreativiteten deres spillerom. I dagens system lønner det seg mer for bedriftene å satse på politisk beskyttelse for å sikre seg fortsatte subsidier og høye tariffer.

Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Framtidstro. Denne artikkelen handler om å se framover, og bevise at Midtøsten kan styres av en ny og frihetshungrig generasjon.

Reisen vår starter i finanskrisens kloakk: midt på Gaza-stripen. Det er den biten av de palestinske områdene som grenser til Egypt, som terroriseres av Hamas og skvises av Israel.

Gaza-ungdommenes manifest

Rett før Tunisia og Egypt havnet på avisforsidene, kom det et helt spesielt utspill fra Gaza. Tre kvinner og fem men – alle universitetsstudenter – sendte ut en melding på internett der de ba om framgang på vegne av den unge befolkingen, som utgjør femti prosent av Gazas 1,5 millioner innbyggere.

Gaza-ungdommenes manifest, som meldingen kalles, begynner med å slakte Hamas, som «har gjort alt de kan for å kontrollere våre tanker, vår oppførsel og våre drømmer». Så raser dissidentene mot Israel, FN og USA. Til slutt snur de seg mot Fatah, det sekulære palestinske partiet som konkurrerer med Hamas om troverdigheten: «Politikk er noe dritt, det forkludrer livene våre», sier en av manifestets skribenter.

Så hva er det egentlig han og aktivistkollegene hans vil? Manifestet sier mye om det: «Vi vil ha frihet. Vi vil være i stand til å leve normale liv. Vi vil ha fred. Er det for mye å be om?»

Et lite framskritt

Akkurat nå ser det dessverre slik ut. Manifestet er blitt publisert anonymt fordi Gaza er et sted der «du kan bli kastet i fengsel når som helst». Og du setter flere enn deg selv i fare. Myndighetene «vil true deg med å ødelegge familieryktet ditt, og da sitter du fint i det».

Likevel er det et framskritt at slike tabubelagte utsagn blir lagt fram i et offentlig rom som Facebook. Det er et tegn på en sunn utvikling som jeg har sett hos unge palestinere i det siste, også blant de som bor på Vestbredden – det andre palestinske territoriet.

Drømmen om frihet

I februar 2005 besøkte jeg studenter på An-Najah-universitetet i hjertet av Vestbredden. Jeg var omringet av diskusjonslystne studenter. «Nå som Arafat er borte», mente en av dem, «er det på tide å akseptere Israel».

Han fortsatte: «Selvsagt vil jeg ha slutt på okkupasjonen, men jeg er også et menneske med drømmer og håp for framtiden. For å oppnå disse drømmene, må jeg leve i fred med jødene, vi må alle gå videre.»

De andre studentene kunne ha skjelt ham ut for å ha tråkket på den nasjonale frigjøringskampanjen. Det gjorde de ikke.

Et år senere i Egypt var jeg ordstyrer i en plenumsdebatt for ungdom fra Midtøsten og Nord-Afrika. De palestinske deltakerne fortalte at deres politikere behandlet dem som «mistenkelige» og «opprørske». Innovative ideer ble avvist som «farlige» av «utilgjengelige» ledere.

Så kom dette: «Vi kan ikke fortsette med å gi israelerne skylden for alle problemene våre. Vi vet alle at holdninger i arabiske samfunn bestemmes av familielojalitet heller enn av fornuft.»

Ingen kunne protestere. Stol på meg, disse ungdommene var gode debattanter. Du skulle bare ha sett hvordan de saudiarabiske jentene kastet seg over dem.

Uansett hva slags uoverensstemmelser de hadde med hverandre, ble alle enige om at frigjøring betyr å lykkes på egne premisser. Det krever frihet.

Fayyad bringer håp

Den gode nyheten er at unge palestinere på Vestbredden har nye håp for framtiden takket være statsministeren deres. Salam Fayyad, en økonom utdannet i USA, har rensket opp i korrupsjonen og jobbet med å oppnå mål.

Under Fayyad har internasjonal hjelp økt – og stort sett havnet der den skal. Økonomisk vekst har nådd tosifrede tall i en tid med global økonomisk krise. Eks-radikalere gleder seg over tanken på at amerikanske universiteter sponser masterprogrammer på Vestbredden. Statsministeren har til og med gått i detaljene og støttet opp om dugnadsprosjekter som bygging av fotballbaner for barna.

Fayyads mål er å bygge et institusjonelt rammeverk som kan berede grunnen for den palestinske staten de kommende par årene. Det er mange aktører på den palestinske arenaen som kunne tenke seg å se Fayyad feile. Det samme kunne sies om mange mektige israelske aktører – helt frem til i forrige uke. Revolusjonen i Egypt gjør Fayyad til et lyspunkt i en stadig mer komplisert konflikt.

Studentene på Gaza advarer om at de «er drittlei av å leve dette livet der vi fengsles av Israel, bankes opp av Hamas og ignoreres av hele resten av verden. Det gror en revolusjon inne i oss …»

I det minste finnes det én araber som kan ha tillit til å høre på dem – og som kan vise andre hvordan de skal lytte.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.