Provinsielle 60 åringer er 68ere i dvale.

Drømmere fra 60 tallet som ennå lever i håpet ?

Folk strømmer gjerne til steder hvor jobbene er, som oftest er jobbene på tettstedet og i byer. Men enkelte gjør det motsatte og flytter fra urbane steder til mindre steder, ut i provinsen.

Jeg har i tankene de som er født første halvdel av 50-tallet i denne lille artikkelen. Menn som etterhvert blir til gubber. De som er født tidlig på 50 tallet var tenåringer i årene rundt 1968.De samme gubbene sitter gjerne i sofaen å irriterer seg over en person sett på tv,  kommenterer omverdenen og undres over ting som skjer i verden.

Jeg vet ikke om 60 åringene er late eller er fornøyd med livet slik det er. Å se på hjulene som går rundt og rundt. Lese Marx, høre på Dylan og drømme om en bedre verden 40 år etter. Enkelte lever vel ennå i villfarelsen om at Bob Dylan er en protest sanger.

Havner en i en slik situasjon og ikke gidder å lese annet enn den lokale avisen eller det trygge » Pravda«(Pravda=sannhet) blir en fort provinsiell og trangsynt.

De som velger denne løsningen mister lett et par poenger på veien. Det ser ut til at evnen til å ta til seg nye strømninger fra omverden er opphørt for mange av disse. Virkeligheten for disse gubbene er den samme i dag som den var i 1968. Sjablongen fra 40 år tilbake er fremdeles i bruk.

En bil dekorert etter hippi drømmen fra slutten av 60 tallet som noen ennå dyrker

4. juli: gratulerer med dagen USA og Dronning Sonja

Det var gammelt skolepensum å lære kongerekken for Norge. Ikke så dumt å lære kanskje , en ville lære mye om Norges historien gjennom å kunne kongerekken.

Det er sommerferie nå og vi har en plan om å lære junior gangetabellen .Sønn på 9 vil også lære på samme måte alle USAs presidenter. Onkel Pål lånte velvillig ut boken av Ole O.Moen om USAs presidenter fra George Washington George W.Bush.Det å lære ham om USAs presidenter skal vi nok klare.Det at junior vil også ha ukelønn i dollar blir ikke like enkelt.

Ole O.Moens bok USAs presidenter fra George Washington til George W.Bush

Usa flagg vaier og bølger i vinden

USA har nasjonaldag 4. juli, da landet ble uavhengig av 

Storbritannia i 1776. Stripene i flagget symboliserer de 13 første statene, mens stjernene har variert etter antall stater, nå 51 stykker.

I dag er det 4.juli og Dronning Sonja blir 67 år gammel. Tror ikke dronningen blir pensjonist av den grunn selv om hun gjør det meste veldig korrekt.

Hamas og Det Muslimske Brorskap svekket?

I skrivende stund venter vi og håper at oberst  Muhammar Gadaffi gir  seg i Libya. Hvilke land står så for tur ?

Egyptere og Tunisere er trolig  glade og utålmodige etter  at de gamle ledere i de respektive bland er borte.

Utviklingen i Afrika og Asia går ikke helt som mange  trodd for inntil 6 mnd. siden. Det har vært mange signaler som kan få en til å tro at

The Muslim Brotherhood Muslimbrødrene har en agenda, har en tanke om å erobre verden med sin religion.

En  blir usikker, så langt er ikke bilde entydig at de vil få så mye å si som en skulle frykte.

Bølgen som har fart over deler av Afrika ber om frihet og demokrati noe Muslimbrødrene ikke prioriterer eller har tradisjoner for .

Bilde er ikke helt entydig , men frihet, demokrati er slagord som går igjen .

Opprøret som har bølget over flere arabiske land ser ikke ut til å være basert  på fattigdom og sult.

Aktivistene er tvert imot pent kledd snakker engelsk og er internetbrukere.

Det er mennesker som har god utdannelse men som må livnære seg  på å selge grønnsaker på gaten.

Noe av problemene ligger i den  ekstremt regulerte økonomien i de arabiske landene.

Gjennom Alltop.com fant jeg en  Ny Tid artikkel som gir ettertanke.

Artikkelen jeg referer til   er skrevet av en kvinne født i Uganda ,Irshad Manji. Hun er født  egyptisk-indiske foreldre .Familien rømte fra Idi Amin og flyttet til Canada.

Det er på mange måter en overraskende artikkel til Ny Tid å være, kan være jeg ikke leser Ny Tid ofte nok til å se at det ikke alltid er en ensidig nedrakking av Israel og USA.

Irshad Manji

Hun skriver om ungdom og fremtiden på Gaza stripen. Det handler om terroren fra Hamas og skvisingen fra Israel sin side. Hamas er som kjent en gren av Det Muslimske Broskap.

Ingen steder, bortsett fra i visse afrikanske land, er økonomien mindre fri. Import- og produksjonsmonopol, bistand, priskontroll og korrupsjon demper kreativiteten og gjør i praksis økonomien til et gissel for de politiske behovene.

Ettersom økonomien er så ekstremt regulert, kan den aldri gi arbeid til de utdannede. Uten priskontroll og tariffmurer ville bedriftene blitt stimulert til å satse på teknisk utvikling, som igjen ville ha skapt et marked for disse overkvalifiserte studentene og gitt kreativiteten deres spillerom. I dagens system lønner det seg mer for bedriftene å satse på politisk beskyttelse for å sikre seg fortsatte subsidier og høye tariffer.

Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Framtidstro. Denne artikkelen handler om å se framover, og bevise at Midtøsten kan styres av en ny og frihetshungrig generasjon.

Reisen vår starter i finanskrisens kloakk: midt på Gaza-stripen. Det er den biten av de palestinske områdene som grenser til Egypt, som terroriseres av Hamas og skvises av Israel.

Gaza-ungdommenes manifest

Rett før Tunisia og Egypt havnet på avisforsidene, kom det et helt spesielt utspill fra Gaza. Tre kvinner og fem men – alle universitetsstudenter – sendte ut en melding på internett der de ba om framgang på vegne av den unge befolkingen, som utgjør femti prosent av Gazas 1,5 millioner innbyggere.

Gaza-ungdommenes manifest, som meldingen kalles, begynner med å slakte Hamas, som «har gjort alt de kan for å kontrollere våre tanker, vår oppførsel og våre drømmer». Så raser dissidentene mot Israel, FN og USA. Til slutt snur de seg mot Fatah, det sekulære palestinske partiet som konkurrerer med Hamas om troverdigheten: «Politikk er noe dritt, det forkludrer livene våre», sier en av manifestets skribenter.

Så hva er det egentlig han og aktivistkollegene hans vil? Manifestet sier mye om det: «Vi vil ha frihet. Vi vil være i stand til å leve normale liv. Vi vil ha fred. Er det for mye å be om?»

Et lite framskritt

Akkurat nå ser det dessverre slik ut. Manifestet er blitt publisert anonymt fordi Gaza er et sted der «du kan bli kastet i fengsel når som helst». Og du setter flere enn deg selv i fare. Myndighetene «vil true deg med å ødelegge familieryktet ditt, og da sitter du fint i det».

Likevel er det et framskritt at slike tabubelagte utsagn blir lagt fram i et offentlig rom som Facebook. Det er et tegn på en sunn utvikling som jeg har sett hos unge palestinere i det siste, også blant de som bor på Vestbredden – det andre palestinske territoriet.

Drømmen om frihet

I februar 2005 besøkte jeg studenter på An-Najah-universitetet i hjertet av Vestbredden. Jeg var omringet av diskusjonslystne studenter. «Nå som Arafat er borte», mente en av dem, «er det på tide å akseptere Israel».

Han fortsatte: «Selvsagt vil jeg ha slutt på okkupasjonen, men jeg er også et menneske med drømmer og håp for framtiden. For å oppnå disse drømmene, må jeg leve i fred med jødene, vi må alle gå videre.»

De andre studentene kunne ha skjelt ham ut for å ha tråkket på den nasjonale frigjøringskampanjen. Det gjorde de ikke.

Et år senere i Egypt var jeg ordstyrer i en plenumsdebatt for ungdom fra Midtøsten og Nord-Afrika. De palestinske deltakerne fortalte at deres politikere behandlet dem som «mistenkelige» og «opprørske». Innovative ideer ble avvist som «farlige» av «utilgjengelige» ledere.

Så kom dette: «Vi kan ikke fortsette med å gi israelerne skylden for alle problemene våre. Vi vet alle at holdninger i arabiske samfunn bestemmes av familielojalitet heller enn av fornuft.»

Ingen kunne protestere. Stol på meg, disse ungdommene var gode debattanter. Du skulle bare ha sett hvordan de saudiarabiske jentene kastet seg over dem.

Uansett hva slags uoverensstemmelser de hadde med hverandre, ble alle enige om at frigjøring betyr å lykkes på egne premisser. Det krever frihet.

Fayyad bringer håp

Den gode nyheten er at unge palestinere på Vestbredden har nye håp for framtiden takket være statsministeren deres. Salam Fayyad, en økonom utdannet i USA, har rensket opp i korrupsjonen og jobbet med å oppnå mål.

Under Fayyad har internasjonal hjelp økt – og stort sett havnet der den skal. Økonomisk vekst har nådd tosifrede tall i en tid med global økonomisk krise. Eks-radikalere gleder seg over tanken på at amerikanske universiteter sponser masterprogrammer på Vestbredden. Statsministeren har til og med gått i detaljene og støttet opp om dugnadsprosjekter som bygging av fotballbaner for barna.

Fayyads mål er å bygge et institusjonelt rammeverk som kan berede grunnen for den palestinske staten de kommende par årene. Det er mange aktører på den palestinske arenaen som kunne tenke seg å se Fayyad feile. Det samme kunne sies om mange mektige israelske aktører – helt frem til i forrige uke. Revolusjonen i Egypt gjør Fayyad til et lyspunkt i en stadig mer komplisert konflikt.

Studentene på Gaza advarer om at de «er drittlei av å leve dette livet der vi fengsles av Israel, bankes opp av Hamas og ignoreres av hele resten av verden. Det gror en revolusjon inne i oss …»

I det minste finnes det én araber som kan ha tillit til å høre på dem – og som kan vise andre hvordan de skal lytte.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.

Ledere fra Sosialistisk Venstreparti på studietur til Nord Korea

Mens konsentrasjonsleirene ble fylt opp i Nord-Korea reiste ledende SV-ere på
studietur til Pyongyang. Hele byer ble pusset opp for å ta imot dem. Enmerket seg seg
at hardbarkede kommunister ville fremstå som kapitalister når de fikk politiske
pilegrimer fra venstresiden på besøk.
Og alle sendte de rapporter hjem. SVs partisekretær Rune Fredh skrev etter en reise til
Nord-Korea:
– Selv om man kommer til Korea som overbevist sosialist og aldri trodde på
borgerpressas framstilling av dette landet og folket, er det likevel slik at man blir
inderlig forbannet på ny over den vestlige presses bevisste meningsterror.
Han mente den sosialistiske situasjonen i landet på flere måter var langt bedre enn for
nordmenn.
Stein Ørnhøi, som møtte Kim Il Sung i 1974, skrev om selvberging og om barnehager,
skole og helsestell på stell. Både han og Fredh mente Sør-Korea var den aggressive
parten i Korea-konflikten.

Stein Ørnhøi var i Nord Korea i 1974 som politiker og møtte Kim Il Sung,selv etter 37 år ser ikke noe galt med dette

Det er underlig med oppfatingene som Stein Ørnhøi & Rune Fredh kommer med, det er en helt annen virkelighets oppfatning. Ikke bare enn min egen, men enn folk flest.
Det underlige er at Stein Ørnhøi fremdeles forsvarer de valg han gjorde i 1974.Han skriver i Dagsavisen 10/2/2011 at Nord Korea var uavhengig av alle blokker og fant sin plass mellom Sovjetunionen ;USA og Kina. I  svaret nå i 2011 skriver utrolignok  Stein Ørmhøi: at de økonomiske og sosiale forholdene i fashist regimet(!) i Sør Korea var dårligere enn i Nord Korea.

Klipp fra dokumentaren Humor er Nord Koreas svakeste punkt

Vil for øvrig anbefale den prisbelønnede danske dokumentaren på NRK nett tv ”Humor Nord Koreas svakeste punkt” Tre danske gutter som reiser på utvekslingstur til Nord Korea får til slutt spille Oasis låten ”Wonderwall”

Forvirrende bruk av statistikk gjør Norge til våpengigant

Våpen eksport er et emne som forårsaker mye diskusjon.Mange av synspunktene tilkjennegjør indignasjon.I argumentasjonen referes til statestikk hvor Norge er nummer 1,nummer 4,nummer 6 eller nummer 15 i verdi av land som eksporterer våpen.Spesiellt på den politiske venstreside kommer besvergelsene fort.Aviser og pressebyråer surfer bare overskrifter og ser ikke i dybden på materialet som presenteres.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen(AP) sa under et besøk hos våpenprodusenten Vinghøg AS på Nøtterøy i januar 2011  at han var imponert og mente Vestfold burde vært stolte av bedriften, i følge  Dagsavisen.

Vinghøg er stasjonert i Vestfold

I den samme artikkelen fra Dagsavisen får vi vite at dette selvfølgelig falt professor ,journalist og filmskaper Erling Borgen tungt for brystet.

Erling Borgen  får igjen spalteplass for sine meninger :

«- Jeg synes det er fullstendig usmakelig og avskyelig at en representant for den rødgrønne regjeringen i fullt alvor får seg til å si at vi skal leve av død, krig og lidelse i framtiden», sier Borgen

Erling Borgen står bake en serie filmer kalt«Et lite stykke Norge»

Denne gangen handler det om  Erling Borgens syn på : at norske selskaper tjener på internasjonale konflikter.

Marginer og profitt fremstilles som djevelens verk.

Påstanden om at Norge er verdens 6.største våpeneksportør er sikkert hardt å svelge for SV som sitter i regjering.

Heldigvis for SV er det neppe riktige tall . Denne påstanden er basert på tall fra Statistisk Sentralbyrå som bruker tall basert på tall fra FNs database for utenrikshandel, Comtrade.

I 2009 var verdens samlede våpenhandel $11,2 milliarder, ifølge denne kilden.

Men er det dekning for disse tallene ? Handelen med frukt- og grønnsaksjus var faktisk betydelig større, dersom vi skal tro Comtrade.

Hvordan stemmer dette med forestillingen om at våpenhandel er en stor internasjonal næring?

Svaret er at FNs tall er så mangelfulle at de egentlig er ubrukelige.

Statistisk Sentralbyrå skriver da også i den ofte siterte rapporten:

«Merk at tallene brukt i denne artikkelen baseres på registrert eksport av tanks, våpen og ammunisjon og ikke tar hensyn til eventuell underrapportering eller illegal våpenhandel. Dette gjør det dermed vanskelig å si noe om Norges faktiske rolle på verdensmarkedet.»

Norges tall stemmer, fordi vi rapporterer samvittighetsfullt inn, mens andre land ikke gjør det.

En mer nøyaktig oversikt over militærutgifter og våpenhandel kommer fra det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI.  I følge SIPRI oversteg samlet internasjonal våpenhandel i 2007 $50 milliarder, altså mer enn fem ganger FNs tall.

Villedende statestikk om våpeneksport

Tallene fra det svenske fredsforskningsinstituttet er mer nøyaktig gjengitt enn FN statestikk

SIPRIs tall baserer seg på åpne kilder (media og offentlige dokumenter), i tillegg til at forskerne tar direkte kontakt med myndigheter og leverandører. Tallene som brukes i FNs database er derimot resultat av frivillig rapportering, og tilslører mangelfull rapportering og underrapportering. Dessuten mangler viktige deler av handelen, som fly, skip og elektronikk.Det som også mangler i statestikken er våpen og ammunisjon som er brukt I krigshandlinger.

Det kan vanskelig å se så langt inn i fremtiden som  Statssekretær Roger Ingebrigtsen som mener at våpeneksport vil bli Norges nye inntektkilde da olje tar slutt.

Statssekretær Roger Ingebrigtsen

Det er derfor viktig å ha klart for seg størrelsesordene på disse to varegruppene. Mens våpeneksporten altså er på mindre enn 3 milliarder kroner per år, eksporterte Norge i 2010 petroleum for drøye 450 milliarder kroner.  Norges petroleumseksport er fremdeles større en verdens samlede våpenhandel som med en dollarkurs på 6 er 300 milliarder kroner.

Det er ikke noen overraskelse at USA er verdens største våpen eksportør.Oversikten under viser at det ikke altid har vært slik.I 2001 og 2002 var Russland større.

Tallene er fra  Stockholm International Peace Research Institute .

Gjeldende Rank	Leverandør	2000	2001	2002	2003	2004	2005	2006	2007	2008	2009
1	United States	7220	5694	5091	5596	6750	6600	7394	7658	6090	6795
2	Russland	3985	6011	5773	5202	6260	5321	6156	5243	6026	4469
3	Tyskland	1603	821	892	1697	1067	1875	2510	3002	2499	2473
4	Frankrike	1055	1270	1308	1288	2194	1633	1577	2342	1831	1851
5	United Kingdom	1484	1257	915	617	1180	915	808	987	1027	1024
6	Spania	46	7	120	156	56	108	757	565	603	925
7	Kina	272	496	515	632	282	306	599	412	544	870
8	Israel	354	360	414	358	612	315	282	379	271	760
9	Nederland	280	203	243	342	208	583	1221	1322	554	608
10	Italia	189	217	400	312	214	743	525	706	424	588
11	Sverige	46	830	185	515	305	537	417	367	457	353
12	Sveits	176	193	157	174	250	267	306	324	467	270
13	Ukraina	288	661	244	430	202	281	557	799	269	214
14	Canada	110	129	170	255	268	235	231	343	236	177
15	Sør-Korea	8	165	N / A	104	29	48	94	228	80	163

Er kineserene et fredelige folk selv om de fant opp kruttet?

“Du har ikke akkurat funnet opp kruttet” er ofte brukt som utrykk for en som ikke er karaktrisert som veldig smart.Resonementet må derfor være hvis du har funnet opp kruttet  er du smart.

Med nyttårsfeiringen bak oss og med raketter og kinaputter som skremmer hund og katt.Kan en naturligvis stille seg selv spørsmålet    hvorfor en skal bruke penger på fyrverkeri.

At det er kineserene som fant om kruttet er gammel skolelærdom ,funnet opp en gang  på 800 tallet .
Til å begynne med ble det benyttet til fyrverkeri, og til å lage små eksplosiver til å skremme bort onde ånder .

Det var først tidlig på 1300 tallet kruttet ble brukt til noe krigersk ,i en kanon.

Første gang det ble benyttet militært, men ikke i særlig omfattende grad, var under Song-dynastiet, i form av små raketter til å skremme fiendens hester.

Under feiringen av  kinesisk nyttår, er det tradisjon å besøke gravene til de døde 1.nyttårsdag.

Vi skulle «walk the mountain” som det het.Vi gikk i flokk som på en Holmenkollsøndag  opp på en bakketopp med påfølgende fyrverkeri ved  gravene.Ganske spesielt ,et øredøvende fyrverkeri.

Gravstøtter i Kina hvor tradisjon er å feire med kinaputter og annet fyrverkeri

Dynamitten  var dog raskere  og mer effektivt i krig.Det måtte en svensk fredsprisinnstifter til for å skape noe enda mer eksplosivt i 1863, nemlig  Alfred Nobel.

Men hvorfor tok det 500 år før kruttet ble brukt til militære formål?

Er årsaken at kinesere egentlig ikke er så krigerske  og egentlig et fredlig folk?

Amerikansk filmaviser produsert av Amerikanske myndigheter fra 1940-tallet   fra pre Mao tid forteller at Kina ikke har ført en utadvent. angreps krig på 4000 år.

Den kinesiske president HU  Jintaos besøk i Washington nylig hvor han uttaler :

“-Vi deltar ikke i våpenkappløp eller utgjør en militær trussel mot noe land. Kina vil aldri forsøke å oppnå verdensherredømme, sa Hu i en tale i Washington etter at han hadde hatt samtaler med USAs president Barack Obama torsdag.”

Hu Jintao & Barack Obama

Videre sier president Hu :
– Vi vil følge den fredelige utviklingens vei, uten å vakle, framholdt den kinesiske statssjefen. Han ba samtidig USA om å respektere Kinas suverenitet i spørsmål som dreier seg om Taiwan og Tibet og beskrev dem som noen av Kinas viktigste interesser.
– Med en god håndtering av hverandres viktigste interesser, vil forholdet mellom USA og Kina være smidig og stadig bli bedre. Hvis ikke, vil forholdet lide under konstante problemer og også spenning, sa Hu.
Obama har bedt kineserne gå i forhandlinger med den tibetanske eksillederen Dalai Lama. Han gjentok imidlertid onsdag at USA betrakter Tibet som en del av Folkerepublikken Kinas territorium.

Det blir litt hult og rart,kan ikke si jeg blir overbevist av det den kinesiske presidenten Hu  Jintao sier om fred og fordraglighet.Kan ikke legge til side  og glemme de brutale behandlingen Tibetanere og i Xijang provinsen i Nord Vestre Kina.Kinesiske myndigheter lover strenge straffer for dem som har stått bak «uro og kriminelle handlinger» i Xinjiang-regionen.

Hva er det som gjør at kinesiske myndigheter arresterer og banker opp minoriteter?

Det finnes 130 millioner kristne i Kina, inkludert både protestanter og katolikker.

Kina har 55 nasjonale minoriteter. Den kanskje mest problematiske av dem er uigurene i Xinjiang. Noen av dem skal ha hatt nære forbindelser med Osama bin Laden. Av  Xinjiangs 18 millioner er det omlag 9 millioner muslimer.

I 1999 ble Falun Gong forbudt i Kina, etter at myndighetene først hadde akseptert  Falun Gong, blant annet på grunn av de gode helseeffektene og dermed innsparing av penger i helsesektoren. I 1996 ble boken «Zhuan Falun» bestselger i Kina, og det ble flere og flere mennesker som øvde Falun Gong i parkene i Kina. På en vanlig søndagmorgen kunne det samle seg 10 000 mennesker i én park i Beijing.Myndighetene ser derfor ut til å frykte maktkonsentrasjonr om kan påvirke stabiliteten. Myndighetene gjorde alt de kunne med høy musikk og vannkanoner for å sabotere Falun Gong gymnastsike øvelser før de til slutt ble forbudt.

Den kinesiske hæren i Tibet.

Etter flere besøk i Kina er mitt intrykk at folket egentlig er fredelig innstillt.Det er ikke sikkert at ledere i Kina er like fredelig,med en hær på 3 millioner utgjør de virkelig makt i regionen.

I Norge er vi belemmret med de politekerene vi velger,så vi har oss selv å takke på en måte. I Kina er det ikke de samme mulighetene til å velge. Kineserne fortjener å få flere valgmuligheter. I følge boken «Kina,folket,historien,politikken,kulturen» av Marte Kjær Galtung er det hele 8 forskjellige politiske partier i Kina men disse er igjen kontrollert av kommunistpartiet.Det samme som også var i DDR.

Kinesere er  stolte av sitt land,at Kina er et sterkt og samtidig et viktig land i den store sammenheng.

Den jevne kineser er førnøyd siden velstanden merkbart forbedrer seg.Regjeringen i Beijing fremstår som handlekraftig siden den ikke må ta hensyn til saksbehandling,på samme måte som vi gjør i vårt demokratiske og ofte byråkratiske system.Lønningsposen for kinesere flest er større enn tidligere år.

Langs elveleie i Wanzhou,nær Chonqing

Når en kinesere hører om at vi nordmenn kan bo i gårder og hus som er 100 år eller ennå eldre himler de med øynene.Ved besøk i Kina kan en lett få inntrykk at det er byggeplasser over alt. Noen steder kan en lure på hvorfor hustaket har 3 meter klaring til en bro med firefelts vei.

Vi kjenner til historien før Beijing OL hvor hus i ble revet ned til fordel for fremskrittet og befolkningen som var misfornøyd med kompensasjon.Et annet prosjekt var også byggingen av demninger.Hvor store områder bare ble tømt for mennesker for at elvebredden skulle gjøres høyere.Det kan virke som menneskerettigheter kommer litt ned på listen over prioriteringer hos den jevne kineser.

Hvorfor velger Italienere, Amerikanere og Israelere som de gjør?

Mitt poeng her er ikke å gå i forsvar for Benjamin Netanyahu,George Bush eller Silvio Berlusconi. Min lille blogg er skrevet i undring over at pressen fremstiller lederene som er nevnt ganske negativt og at de alikevel velges.

Spørsmålet burde kanskje være hvorfor velger land som USA ,Italia og Israel ledere stikk i strid med den svært negative fremstillingen fra pressen?

Statsminister i Italia Silvio Berlusconi er en høyst kontroversiell person og er ofte nevnt i forbindelse med kvinner, sex og til og med narkotika

Silvio Berlusconi statsminister i Italia fra 1994 med et par pauser

Det siste nå er at senatoren Marcello DellÚtri er dømt for kontakt med mafiaen. I rettsdokumentene slås det fast at Marcello DellÚtri fungerte som et binneledd mellom mafiaen og Silvio Berlusconi.

Med et par opphold har han vært statsminister i Italia siden 1994.

Vi nordmenn undrer oss selvsagt over han blir valgt igjen og igjen.
Vi undret oss  også da USA valgte George Bush til president og til og med to ganger.
At USA´s forrige president forrige president George Walker Bush også var omdiskutert er det heller ingen tvil om.Men Bush er  omdiskutert av helt andre årsaker.

Ved presidentvalget høsten 2000 ble det påpekt noe som lignet, eller kunne få en til å spekulere i, om det hadde hadde vært valgfusk i Florida.Det måtte omtellig til og vi vet hvordan et gikk.

I  løpet av  presidentperioden var det helt klart at George Bush ikke var pressens yndling verken   i Norge eller ellers i Europa.

Det var en massiv kampanje med Bruce Springsteen & John Fogerty som tospann og et kobbel av andre kjendiser deltok til støtte for den Demokratiske senatoren John Kerry.

George Bush ble som vi vet gjenvalgt i 2004 , men denne gangen uten  påstander om juks. George Walker Bush ble altså gjenvalgt til tross for  at  pressen i Norge og Europa mente USA burde ha valgt en annen president.Det var ikke måte på at hvor tvilsom George Bush var .

Benjamin Netanyahu  statsminister i Israel omtales sjelden i positive ordelag.Dagbladet skriver om om at han er klønete fysisk(!) Han skulle ha knust et bilde .Flaterende var heller ikke omtalen da Benjamin Netanyahu skrøt av å ha ødelagt Oslo avtalen.

Allikevel Benjamin Netanyahu er  nå statsminister i Israel i sin andre periode.
Skulle likt å vite om journalister bare skriver for sin egen menighet

George Walker Bush,president i USA fra 2001-2009

I en fri verden er det fint med engasjement. Silvio Berlusconi, George Bush og Benjamin Netanyahu blir fremstillt lite flaterende av journalister i inn og utland. Alikevel velger folket i Italia og USA disse personene . Er  jouranalister i sin iver etter å være kritiske (det er bra) blitt politiske hodeløse?

En undersøkelse fra Høyskolen i Oslo vider at 64% av journalist studentene ville stemme rødgrønt 11% stemmer Rødt.FRP var nærmest fraværende med 3 posent.Setter en dette opp mot valgresultater og meningsmålinger blir journalisters politiske valg langt mer til venstre enn den genrelle politiske stemningen i landet.

Journalister er som sagt ofte kritiske til makt og maktapparatet.Det er derfor kanskje naturlig at det stemmes radikalt eller venstreorientert blandt journalister. Men som gruppe opptrer journalister i flokk og egne meninger blandes ofte inn ser det ut til.

Venstrevrien er altså ikke nødvendigvis noe stort problem, men den er det Norge med så mye makt på sosialdemokratiske hender.

Benjamin Netanyahu statsminister i Israel

Min konklusjon er derfor ,tro ikke på ,vær kritisk til det du leser.