Ambassadører for de undertrykte

Tidligere var det slik at å være radikal og progressiv betød fremskritt , håp om en fremtid og målrettede politiske ideer. Dette er nå forandret til en orientering bakover mot noe som «har vært».

Folk flytter gjerne til steder hvor jobbene er, som oftest er jobbene på tettstedet og i byer. Men enkelte gjør det motsatte og flytter fra tettsteder til mindre steder.

Jeg er selv 1955 årgang , denne artikkelen handler det om de som er født første halvdel av 50-tallet . Menn og kvinner hvor menn etterhvert er blitt til gubber. Er en er født tidligere på 50 tallet var en tenåring i årene mot slutten av 60-tallet.

De samme gubbene sitter gjerne i sofaen å irriterer seg over en person sett på tv, kommenterer omverdenen og undres over ting som skjer i verden. Den politiske tilhørigheten er gjerne på venstresiden. «Jeg sympatisere med de svake og derfor jeg er sosialist» er resonnementet. Noen ganger kalles de for salongradikalere.

Late 60 åringer ?

Jeg vet ikke om denne gruppen av mennesker som er rundt 60 år i dag er late eller er fornøyd med livet slik det er. SV ble dannet i 1975 og det ideologiske fundamentet for Sosialistisk Venstreparti fra den tiden lever fremdeles videre i enkeltes hjerter og tanker fremdeles i 2013. Det blir som å se på hjulene gå rundt og rundt, lese Marx, høre på Dylan og drømme om en bedre verden 45 år etter 1968. Enkelte lever ennå i villfarelsen om at Bob Dylan er en protest sanger.

Et fastlåst syn på verdensbilde.

Havner en i en slik situasjon og ikke gidder å lese annet enn den lokale avisen eller det trygge » Pravda«(Pravda=sannhet) blir en lett provinsiell og trangsynt.

De som velger denne løsningen mister lett et par poenger på veien. Det ser ut til at evnen til å ta til seg nye strømninger fra omverden er opphørt for mange av disse.

At revolusjon i Iran (1979), kommunismens fall i øst (1991) og åpning av grensene i Kina kan ha forandret et og annet i verden synes fjernt. Virkeligheten for disse gubbene er den samme i dag som den var på 70-tallet . Å hevde at verdenbilde er forandret siden 1968 er det samme som å påstå at jorden er flat . Sjablongen over verden fra 45 år tilbake er fremdeles i bruk.

Ambassadører for de undertrykte

De samme har inntatt en rolle som kommentator og belærer oss om under trykkede menneskers følelser og gir oss råd om hvordan vi skal oppføre oss og hva som er politisk korrekt. Venstresidens representanter vil gjerne uttale på veiende av og fremstå som ambassadører for de undertrykte .

Infantiliserte ofre og de samme utbyttere de siste 45 år.

Konflikter i 68-eres verdens bilde står mellom (1) de moralsk overlegne og gode, de intelligent og vitende, de kosmopolitiske, de frisinnede og progressive og (2) de underlegne og onde, de ubegavede og uvitende, de snerpete og reaksjonære. Det oppstår et bilde av utbytter og ofre. Utbyttere er om igjen og om igjen USA og Israel. Ofre er ofte infantiliserte, og tilhører mulige svake grupper f.eks. innvandrere . De behandles av og til som om de er på nivå med spedbarn , og blir fortalt av «velgjørere» fra venstresiden at du er utbyttet eller undertrykt.

Støtter diktaturer bare de er USA fiendtlig.

Det er alminnelig å støtte diktaturer og frigjøringsbevegelser så lenge de er USA fiendtlig.

Det faller naturlig for mange på venstresiden politisk å sympatisere med frigjøringsbevegelser og kommunistiske diktaturer . Diktaturer som ikke ligger etter fascismen i å utøve vold. Typisk fra venstresiden er at det er stille om eller en likegyldig holdning i kritikken mot venstreregimer som for eksempel Cuba og Venezuela.

Bloggen er en omskrevet blogg jeg skrev i desember 2012.En del av innholdet er hentet fra en artikkel i den Danske avisen Politikken 2010 skrevet av Søren Espersen