Hamas og Det Muslimske Brorskap svekket?

I skrivende stund venter vi og håper at oberst  Muhammar Gadaffi gir  seg i Libya. Hvilke land står så for tur ?

Egyptere og Tunisere er trolig  glade og utålmodige etter  at de gamle ledere i de respektive bland er borte.

Utviklingen i Afrika og Asia går ikke helt som mange  trodd for inntil 6 mnd. siden. Det har vært mange signaler som kan få en til å tro at

The Muslim Brotherhood Muslimbrødrene har en agenda, har en tanke om å erobre verden med sin religion.

En  blir usikker, så langt er ikke bilde entydig at de vil få så mye å si som en skulle frykte.

Bølgen som har fart over deler av Afrika ber om frihet og demokrati noe Muslimbrødrene ikke prioriterer eller har tradisjoner for .

Bilde er ikke helt entydig , men frihet, demokrati er slagord som går igjen .

Opprøret som har bølget over flere arabiske land ser ikke ut til å være basert  på fattigdom og sult.

Aktivistene er tvert imot pent kledd snakker engelsk og er internetbrukere.

Det er mennesker som har god utdannelse men som må livnære seg  på å selge grønnsaker på gaten.

Noe av problemene ligger i den  ekstremt regulerte økonomien i de arabiske landene.

Gjennom Alltop.com fant jeg en  Ny Tid artikkel som gir ettertanke.

Artikkelen jeg referer til   er skrevet av en kvinne født i Uganda ,Irshad Manji. Hun er født  egyptisk-indiske foreldre .Familien rømte fra Idi Amin og flyttet til Canada.

Det er på mange måter en overraskende artikkel til Ny Tid å være, kan være jeg ikke leser Ny Tid ofte nok til å se at det ikke alltid er en ensidig nedrakking av Israel og USA.

Irshad Manji

Hun skriver om ungdom og fremtiden på Gaza stripen. Det handler om terroren fra Hamas og skvisingen fra Israel sin side. Hamas er som kjent en gren av Det Muslimske Broskap.

Ingen steder, bortsett fra i visse afrikanske land, er økonomien mindre fri. Import- og produksjonsmonopol, bistand, priskontroll og korrupsjon demper kreativiteten og gjør i praksis økonomien til et gissel for de politiske behovene.

Ettersom økonomien er så ekstremt regulert, kan den aldri gi arbeid til de utdannede. Uten priskontroll og tariffmurer ville bedriftene blitt stimulert til å satse på teknisk utvikling, som igjen ville ha skapt et marked for disse overkvalifiserte studentene og gitt kreativiteten deres spillerom. I dagens system lønner det seg mer for bedriftene å satse på politisk beskyttelse for å sikre seg fortsatte subsidier og høye tariffer.

Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Framtidstro. Denne artikkelen handler om å se framover, og bevise at Midtøsten kan styres av en ny og frihetshungrig generasjon.

Reisen vår starter i finanskrisens kloakk: midt på Gaza-stripen. Det er den biten av de palestinske områdene som grenser til Egypt, som terroriseres av Hamas og skvises av Israel.

Gaza-ungdommenes manifest

Rett før Tunisia og Egypt havnet på avisforsidene, kom det et helt spesielt utspill fra Gaza. Tre kvinner og fem men – alle universitetsstudenter – sendte ut en melding på internett der de ba om framgang på vegne av den unge befolkingen, som utgjør femti prosent av Gazas 1,5 millioner innbyggere.

Gaza-ungdommenes manifest, som meldingen kalles, begynner med å slakte Hamas, som «har gjort alt de kan for å kontrollere våre tanker, vår oppførsel og våre drømmer». Så raser dissidentene mot Israel, FN og USA. Til slutt snur de seg mot Fatah, det sekulære palestinske partiet som konkurrerer med Hamas om troverdigheten: «Politikk er noe dritt, det forkludrer livene våre», sier en av manifestets skribenter.

Så hva er det egentlig han og aktivistkollegene hans vil? Manifestet sier mye om det: «Vi vil ha frihet. Vi vil være i stand til å leve normale liv. Vi vil ha fred. Er det for mye å be om?»

Et lite framskritt

Akkurat nå ser det dessverre slik ut. Manifestet er blitt publisert anonymt fordi Gaza er et sted der «du kan bli kastet i fengsel når som helst». Og du setter flere enn deg selv i fare. Myndighetene «vil true deg med å ødelegge familieryktet ditt, og da sitter du fint i det».

Likevel er det et framskritt at slike tabubelagte utsagn blir lagt fram i et offentlig rom som Facebook. Det er et tegn på en sunn utvikling som jeg har sett hos unge palestinere i det siste, også blant de som bor på Vestbredden – det andre palestinske territoriet.

Drømmen om frihet

I februar 2005 besøkte jeg studenter på An-Najah-universitetet i hjertet av Vestbredden. Jeg var omringet av diskusjonslystne studenter. «Nå som Arafat er borte», mente en av dem, «er det på tide å akseptere Israel».

Han fortsatte: «Selvsagt vil jeg ha slutt på okkupasjonen, men jeg er også et menneske med drømmer og håp for framtiden. For å oppnå disse drømmene, må jeg leve i fred med jødene, vi må alle gå videre.»

De andre studentene kunne ha skjelt ham ut for å ha tråkket på den nasjonale frigjøringskampanjen. Det gjorde de ikke.

Et år senere i Egypt var jeg ordstyrer i en plenumsdebatt for ungdom fra Midtøsten og Nord-Afrika. De palestinske deltakerne fortalte at deres politikere behandlet dem som «mistenkelige» og «opprørske». Innovative ideer ble avvist som «farlige» av «utilgjengelige» ledere.

Så kom dette: «Vi kan ikke fortsette med å gi israelerne skylden for alle problemene våre. Vi vet alle at holdninger i arabiske samfunn bestemmes av familielojalitet heller enn av fornuft.»

Ingen kunne protestere. Stol på meg, disse ungdommene var gode debattanter. Du skulle bare ha sett hvordan de saudiarabiske jentene kastet seg over dem.

Uansett hva slags uoverensstemmelser de hadde med hverandre, ble alle enige om at frigjøring betyr å lykkes på egne premisser. Det krever frihet.

Fayyad bringer håp

Den gode nyheten er at unge palestinere på Vestbredden har nye håp for framtiden takket være statsministeren deres. Salam Fayyad, en økonom utdannet i USA, har rensket opp i korrupsjonen og jobbet med å oppnå mål.

Under Fayyad har internasjonal hjelp økt – og stort sett havnet der den skal. Økonomisk vekst har nådd tosifrede tall i en tid med global økonomisk krise. Eks-radikalere gleder seg over tanken på at amerikanske universiteter sponser masterprogrammer på Vestbredden. Statsministeren har til og med gått i detaljene og støttet opp om dugnadsprosjekter som bygging av fotballbaner for barna.

Fayyads mål er å bygge et institusjonelt rammeverk som kan berede grunnen for den palestinske staten de kommende par årene. Det er mange aktører på den palestinske arenaen som kunne tenke seg å se Fayyad feile. Det samme kunne sies om mange mektige israelske aktører – helt frem til i forrige uke. Revolusjonen i Egypt gjør Fayyad til et lyspunkt i en stadig mer komplisert konflikt.

Studentene på Gaza advarer om at de «er drittlei av å leve dette livet der vi fengsles av Israel, bankes opp av Hamas og ignoreres av hele resten av verden. Det gror en revolusjon inne i oss …»

I det minste finnes det én araber som kan ha tillit til å høre på dem – og som kan vise andre hvordan de skal lytte.

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen.